Alle innlegg av soelfos

Bok: Ekte hverdag – 12 steg til et litt bedre liv

Skummelt og spennende! Nå er boken min «Ekte hverdag» straks klar for lansering.

Det hele begynte med et nyttårsforsett. Eller kanskje var det den snikende erkjennelsen av at det hadde vært nok av store nyttårsforsett i mitt liv.  Desember måned, aviser og ukeblad flommer over med forslag til den beste starten på det nye året. Jeg leser, og vet at jeg kan komme i mitt livs form. Jeg kan finne balansen og samtidig bli harmonisk hvis jeg bare følger de gode rådene. Det finnes ingen hindre. Jeg får vite at det er viktig å realisere seg selv, vi kan jo ikke stå stille i dagens samfunn:

 «Det er bare ett problem: jeg har gjort akkurat dette i mange år allerede. Lagt store planer, satt opp gode nyttårsforsetter, laget avtaler med venner om å bli en bedre utgave av meg selv. Men jeg har ikke blitt mer fornøyd.»

 Halvveis i livet, passe fornøyd. På tide med en fot i bakken?

Jeg tilhører en generasjon som har alt, men som likevel lurer på om dette er alt. Nyttårsforsettene ble derfor byttet ut dette ene åre. Hva med å stoppe opp litt? Dykke inn i den vanlige hverdagen og finne ut hva som virkelig betyr noe?

12 MÅNEDER
– Uten å bli fantastisk.
– Leve helt vanlig
– Finne det som skaper et litt bedre liv

Det er disse tolv månedene boken handler om. Når den ekte hverdagen får stå i fokus:  Hva er bra? Hva mangler? Og hva er det egentlig som trengs for å få en litt bedre tilværelse?

Jeg gleder meg til å lansere boken, og håper flere av dere  kan bli inspirert til å finne tilbake til gleden over den helt vanlige hverdagen.

Hilsen Sølvi

Ekte-hverdag

Telefon

Det er gått noen dager siden jeg var hos deg. Jeg venter bare på at du skal ringe meg.

Jeg har med telefonen overalt. Jeg kommer til å ta den med en gang du ringer. Jeg har med en lader også. Jeg kan ikke risikere at telefonen er tom for strøm.

arrowpedigree

Jeg grubler mye. Når er det egentlig vanlig å ringe tilbake? Er det positivt eller negativt at du ikke har ringt ennå? Er det god dekning her jeg står nå? Jeg rydder vaskerommet. Jeg sorterer sokker, og jeg rydder i boden.

Det er gått seks dager. Jeg står i kø på Rimi og skal kjøpe blomkålsuppe. Telefonen er i den ene hånden. Hva gjør jeg hvis du ringer akkurat nå? Jeg står ved siden av flere ukjente mennesker.

Det er gått to nye dager. Hodet er fullt når jeg våkner, og jeg legger meg om kvelden med de samme tankene. Jeg lager de dystreste bilder.

Ventetiden er uutholdelig. Kan du ikke bare ringe snart?

cropped-lappeteppetid.jpg

Du ringer meg etter åtte dager og seks timer. Stemmen din er trygg, og alt faller på plass. Du forteller at du akkurat har fått svaret fra sykehuset, og at du ville ringe nå før siste pasient. Kulen de fant i brystet mitt er helt ufarlig. Du sier at jeg kan slappe helt av nå.

Det du forteller er det eneste jeg trenger å høre i hele verden.

«Kan du ikke bare ringe snart?»

 https://kreftforeningen.no/stott-kreftforeningen/

Julebrev til venner, slekt og familie

Til deg som akkurat nå svetter over årets julebrev: du er ikke alene. Desember er måneden hvor vi skal sende avgårde noen velvalgte ord, til venner, slekt og familie. Fortelle om alt som er så bra. Men hvordan har året egentlig gått? Hva er status i familien nå? For vår del ble årets julekort av det enkle slaget. Noen korte setninger og ønske om en god jul til de som vi er glade i. Men her er det brevet jeg egentlig burde sendt:

Photo: Morguefile.com

Photo: Morguefile.com

Kjære dere,

Den siste nyttårsraketten lyste på himmelen. Det var januar 2014. Jeg lovet meg selv at dette skulle bli et annerledes år. Tid til å komme i forkant, litt mer harmoni, nok balanse, fokus på alt som føles viktig. Likevel så ser jeg at noen hverdagslige ting gjentar seg:

Vi leter: Jeg aner ikke hvor mange mobilladere vi har lett etter dette året. Husets eldste mann mener at noen systematisk stjeler hans ladere. Det løpes mellom etasjer, og brøles; – hvem har stukket av med min lader igjen?!? Husets tenåringer leter også etter belter, sokker, ørepropper, og innimellom en skolebok. Men egentlig er de ganske opptatt, så det er litt slitsomt å lete for mye. De spiller nemlig Fifa fotballspill. Det gjør mannen i huset også. Så det riktige er vel å si at de alle spiller mest, og leter deretter. Nå brøles det i huset igjen. Er det en fotballkamp som er vunnet, eller er det nok en lader som er borte?

Lillebror leter også. Han er lei seg over alle små legodeler som for lengst er sugd opp av støvsugeren, hvorfor kan vi ikke passe på bedre? Lillesøster leter etter tegninger og perler som kanskje noen har kastet. Selv leter jeg etter hverdagsroen, men jeg blir stadig avbrutt og må lete etter alt de andre ikke finner. Ellers leter vi voksne også etter romantikken, er det noen som vet hvor vi finner den?

Photo: Morguefile.com

Photo: Morguefile.com

Vi har litt liten tid: Hver dag har små marginer. Det er aldri morgenstund med gull i munn. Vi oppdager at matbokser ikke ble tatt ut av sekken dagen før, og der fant vi jammen en gammel banan helt nederst i sekken. Er det derfor det har luktet litt rart? Eller er det fotballskoene i gangen som lukter surt?  Lillesøster går i vranglås når hun ikke kan gå i sommerkjole i desember, og lillebror vil egentlig ikke på skolen i det hele tatt. Mannen i huset drømmer om lange og gode frokoster i fellesskap, men ender opp med å lese avisen alene på do. Er det ingen fred å få? Hvem har egentlig brukt opp alt varmtvannet? Nå er det fem minutter igjen før vi alle må være ute av huset. Fort dere, alle mann!

Jeg sitter i bilen, det er mandag og kø på vei innover til jobb. Lillesøster og lillebror er levert på barnehage og skole. Jeg gløtter over i de andre bilene, og ser mange som ligner på meg. Kvinner og menn, alene i bilen, på vei til jobb. Ekte hverdagshelter. Har dere hatt en god start på dagen? Rakk dere egentlig frokost? Hvilke kamper har dere egentlig kjempet akkurat denne morgenen?

Photo: Morguefile.com

Photo: Morguefile.com

Vi glemmer: Planleggingsdager, barnebursdager, sommerfest, dugnad, nissefest, luciafeiring, skoleavslutning og fotballturneringer. Når er alt dette? Hva skal vi egentlig ha med? Hvilken dag var det fri fra barnehagen? Er det også fri fra skolen samme dag? Skal jeg bake en kake, eller var det gevinst vi egentlig skulle ha med? Hvorfor har vi aldri småpenger tilgjengelig i dette huset? Vi må jo kjøpe lodd?!! Hvem av dere var det som skulle selge den bunken med skrapelodd til inntekt for en fotballklubb?

Er det vår tur til å ha dugnad nå igjen? Er det allerede i dag? Regnet høljer ned, det er to varmegrader og jeg står alene i enden av en fotballstadion. Dugnadsoppgaven er å passe en port under en A-lagskamp. To lange timer, helt alene. Heldigvis har jeg tatt på støvler og ullsokker, men jeg er allerede våt på buksa. Går disse timene under definisjonen verdifull egentid?

Photo: Morguefile.com

Photo: Morguefile.com

Vi håper: Vi voksne ser at det kanskje går fremover. Vi er ferdige med bleier, våkenetter, smokker,  vogner og tåteflasker. Barna er litt større. Snart kan vi se at det blir litt mer fritid. Tid til oss?

Lillesøster og lillebror har noe de vil diskutere De vil at vi skal høre godt etter. Faktisk så mener de at det er på tide med et husdyr. Helst en hund, eller gjerne to. De mener også at vi gjerne kunne fått en baby i huset, helst en lillebror. Når kan vi egentlig få en hund? Please!?!

Vi voksne forsøker å forklare at det er nok nå. Det er ikke plass til flere i denne familien. Vi forteller at vi har tatt hånd om to runder med lus, innvollsorm og mistanke om fuglelopper på husets yngste medlemmer bare dette året.  Dette kommer i tillegg til vorter, fotsopp og snørrete unger. Vi kan ikke ta ansvar for mer nå. Kanskje vi kan besøke en bondegård hvor dere kan hilse på noen dyr? Lillesøster kikker oppgitt på meg, og sier voksne er dumme – Kan du ikke en gang si ja til en katt?!?

Vi erkjenner: Vi kan drømme om at det skal bli annerledes. Tid til å komme i forkant, litt mer harmoni, nok balanse, fokus på alt som føles viktig. Men her og nå, så er det alle disse hverdagene som er det viktige. Det handler ikke om meg, men om oss, og hvordan vi skal få til en hverdag som funker helt ok.

Derfor ønsker vi hverandre en god jul, og ser frem til slike dager sammen. Vi kommer til å fortsette å lete, glemme og ha liten tid. Men samtidig så vet vi at alt dette en gang kommer til å være de små tingene som vi en gang skal savne. Vi omfavner derfor hverdagen, og ønsker alle som vi er glade i en god jul og mange innholdsrike hverdager.

Photo: Moruefile.com

«Vi voksne forsøker å forklare at det er nok nå. Det er ikke plass til flere i denne familien. Vi forteller at vi har tatt hånd om to runder med lus, innvollsorm og mistanke om fuglelopper på husets yngste medlemmer bare dette året.  Dette kommer i tillegg til vorter, fotsopp og snørrete unger. Vi kan ikke ta ansvar for mer nå»

Så godt vi bare kan

Lillebror er seks år, og egentlig ikke så interessert i fotball. Likevel har han begynt på fotballtrening, han har nemlig tre eldre brødre og en pappa som synes at fotball er veldig viktig.

Lillebror løper, danser og tuller rundt på banen. Shortsen er litt lang, og beina er litt korte. Han forsøker å få med seg alt vi sier fra sidelinjen: -Husk å løpe mot riktig mål, husk at ballen ikke skal tas i hendene, husk å følge med på det som skjer på banen.

–Jeg gjør så godt jeg bare kan, sier lillebror, og gløtter bort på pappaen som også er fotballtrener. Er han fornøyd?2013-09-15 12.16.02 

 Vi er alle omgitt av mange forventninger. Forventinger fra oss selv, og forventninger fra omgivelsene. Helt fra fødselen blir vi målt og vurdert. Det handler om å gå tidlig nok, snakke rent og å spise uten å søle. Noen år senere ser vi etter om alfabetet læres, og om lesingen beherskes. Stadig nye ord skal forstås, hva vil det egentlig si å være grei, pliktoppfyllende, morsom, spontan og lærevillig?

Lillesøster sitter på gulvet. Hun aner ikke hva hun skal ha på seg i barnehagen i dag. Er den lilla kjolen fin? Det nytter ikke å si at vi har dårlig tid, for hvis antrekket ikke funker, så er dagen rasert. Lillesøster vil bare at alle skal si at hun er en stor og flink jente, og hver dag gjør hun det hun kan for at alle skal se henne. Er alt bra nok?

2014-01-01 19.28.22

Våre forventinger til oss selv kan være en positiv drivkraft for å nå stadig nye mål. Det kan bidra til at vi strekker oss litt ekstra, og oppnår det vi ikke trodde at vi kunne klare. Men ofte har vi så alt for mange forventinger som drar oss i ulike retninger. Jeg skal være kollega, sjåfør, kokk, partner, supporter, mamma, datter, venn, nabo, bekjent, leder, motivator, organisator, dugnadsansvarlig og fredsmekler. I løpet av et døgn er det så mange situasjoner som vi skal beherske.

Jeg ser ned på det lille barnet som ligger ved siden av meg. 3766 gram, og likevel så tynger ansvaret meg fullstendig. Vil jeg klare å være en bra nok mamma for deg? Kommer jeg til å gi deg akkurat det du trenger? Vil du tenke at jeg er støttende mamma? Jeg skal gjøre så godt jeg bare kan for deg, lille venn.

Foto: Lisa Fanucchi/Morguefile.com

Foto: Lisa Fanucchi/Morguefile.com

Vår forestilling om forventninger handler om hva samfunnet er opptatt av. Vi er omgitt av mennesker, medier og trender som bidrar til å legge listen for hva som er «bra nok.» Er jeg slank nok, lykkelig nok, flink nok eller morsom nok? Vi ønsker jo at alt skal være så fantastisk; vi skal ha en spennende jobb, et harmonisk familieliv – og flinke barn. Hverdagen er tøff, og ganske ofte ender det med at idealet om det fantastiske slår sprekker. Hvem klarer egentlig å være alt dette perfekte?

Jeg står i gangen utenfor soverommet. Noen timer tidligere har lillebror og lillesøster vært vitne til at mamma ble så forbannet at hun kastet en bøtte hardt ned i kjøkkengulvet. Så sint var jeg at jeg glemte at det var matavfall i bøtten, og spagetti med tomater og kjøttsaus sprutet ut over gulv, sure unger og sliten mamma.

Mamma er en dust, freser lillesøster inne på soverommet. Lillebror er to år eldre, og har fått litt livserfaring, blant annet fra fotballbanen. Han hvisker noen ord lavt til lillesøster. Heldigvis er det høyt nok til at jeg hører:
Mammaen vår er ingen dust; hun gjør jo bare så godt hun bare kan. 

2014-01-15 20.54.56-3

 

«Hverdagen er tøff, og ganske ofte ender det med at idealet om det fantastiske slår sprekker. Hvem klarer egentlig å være alt dette perfekte?»

Et annerledes år

Jeg er i et møte på jobben, og ser at det kommer en sms fra mamma. Vi sender ofte korte hyggelige meldinger til hverandre. Fra henne kan det være referat fra en fin fjelltur, bilder av deilig gjærbakst som skal deles ved neste anledning, eller bare rett og slett at hun tenker på meg.

Photo: Morguefile.com

Photo: Morguefile.com

Dette hadde vært en helt vanlig tirsdag i september. En litt kjedelig hverdag. Morgenstress med sure unger,  dårlig tid, matpakker, sekker, barnehage, skole, jobb. Noen timer senere skulle likevel dette bli en dag helt for seg selv, men det visste jeg ikke da jeg våknet.

Mamma skrev at det bare hadde vært en helt vanlig rutineundersøkelse,  og at kulen som de hadde funnet i brystet hennes nok var helt ufarlig. Hun ville bare nevne det, og ville for all del ikke at jeg skulle bli bekymret. Meldingen ble avsluttet med et smilefjes og et hjerte. Likevel  kjente jeg en uro som skulle bli værende de neste tolv månedene.

Høsten var full av planer.  Mamma hadde plukket masse blåbær, helgene var booket opp – og hun og pappa skulle til Italia på høstferie.  Den lille kulen kom i veien for alt, og snart ble det klart at det ble operasjon i oktober.

Photo: Hotblack/Morguefile.com

Photo: Hotblack/Morguefile.com

Kvelden før operasjonen var vi sammen. Mamma og jeg satt i en dobbeltseng på sykehotellet og leste ukeblad. Jeg ville bare være sammen med henne. Da hun skulle inn på operasjonen, minnet hun meg på at jeg måtte huske å spise middag i kantina på sykehuset. Det var torsdag og potetball på menyen, og hun visste at det var noe av det beste jeg kunne spise.

Noen timer senere satt jeg utenfor sykehuset . Det var nydelig sol, og jeg og så på alle de som gikk ut og inn av hovedinngangen. Jeg forsøkte å gjette på hvem som var pasienter, hvem som  var der på jobb, eller hvem som også ventet på noen. Det var blitt høst, og planer som tidligere var spikret hadde allerede blitt uviktige.

Samme ettermiddag ringte jeg til pappa og to brødre for å fortelle at mammas operasjon hadde gått bra. Alle svarte på første ring, de satt bare og ventet  – akkurat slik som meg.

file2801302980272

Photo: Morguefile.com

Ukene gikk over i hverandre, og det vi husker best er de øyeblikk som vi ikke var forberedt på. Den vonde nedturen da mamma fikk beskjed om at det likevel måtte bli cellegift. Håret som visnet og forsvant noen dager etter første behandling. Alt som skulle håndteres og fordøyes. Hva kan en si for å oppmuntre den som trenger det mest, og hvem kan trøste hvem?

Likevel husker også så mange fine øyeblikk. Helgene som ble ekstra viktige, all tid vi bare kunne være sammen. Enkle ting, små gaver, hyggelige meldinger. Den julen fikk jeg en jakke som mamma hadde strikket midt oppe i all cellegift. Ingen av oss har noen gang vært særlig ivrige på håndarbeid, og jeg visste at det var kjærlighet i hver eneste maske.

Det er enkeltpersoner som blir syke, men i den næreste omkrets er det så mange som får kjenne bivirkningene. Redselen, klumpen i magen, håpløsheten, usikkerhet, bekymring for fremtiden. I journalen var hun bare et kvinnenavn, men for oss var hun kone, mamma og bestemor. Sammen gikk vi med det samme sterke ønske; at hun som vi var så glad i bare skulle bli frisk igjen.

Photo: Morguefile.com

Photo: Morguefile.com

Jeg sitter på jobben, og det er september. Det kommer en ny sms fra mamma. Hun er på fjelltur og sender utsiktsbilde. Håret er en del kortere enn i fjor, men smilet er like stort.

Det er en helt vanlig hverdag, og jeg kjenner en sterk glede over akkurat det. Vanlig hverdag er alt som betyr noe, når vi endelig kan se tilbake på et helt annerledes år.

«Det var blitt høst, og planer som tidligere var spikret hadde allerede blitt uviktige»

Akkurat slik du er

Følelsen av gode øyeblikk varer lenge etterpå.  Det kan være en fin sang, noen personlige ord, et dikt som rører, en kjærlig melding eller et varmt blikk.

Jeg har vokst opp i en familie med mange slike øyeblikk. Mamma og pappa møtte hverandre da de var 18 og 20 år gamle, forlovet seg raskt – og giftet  seg noen måneder senere. Etter kort tid hadde de to små barn og veldig mye hverdag. Pappa har fortalt om den gang de bare eide noen få møbler, og da de leide et hus som ikke hadde toalett. Litt etter litt har de skaffet de alt som de nå har sammen.

Nå, 44 år senere er det umulig  å skille hvem som eier hva. De har bygget huset sammen,  og  noen år senere kjøpte de en hytte som deretter ble pusset opp rom for rom.
Foto: Morguefile.com

Foto: Morguefile.com

Rundt huset hjemme har de en kjempelang mur av naturstein. Hver eneste stein har de funnet på fjellet, fraktet dem i tilhenger eller båret ned i en ryggsekk. Pappa har stablet steiner, og mamma har servert kaffe og nystekte rundstykker med hans favorittpålegg. Hun vet hva han liker best.

2014-04-13 13.51.57

Når pappa slår gress, er mamma i nærheten – klar med rake og hagehansker. Et vennlig blikk, en klapp på kinnet. En latter som ligger i luften når de er sammen.

Hvert år feirer de bryllupsdagen. En blomst fra ham, og noe godt til middag fra henne. Jul, bursdag, morsdag og farsdag. Mamma finner alltid en god anledning til å lage i stand noe ekstra hyggelig. – Nå skal vi kose oss, sier hun, og dekker bordet.

Pappa synger og spiller gitar. Han ser på kona si, og synger en sang han har sunget så mange ganger; ”vi skal gå hånd i hånd gjennom livet du og jeg.”

I fjor ble det oppdaget at mamma hadde fått brystkreft, og de måtte forholde seg til operasjon og cellegift. Da mamma måtte velge ut parykk, sa hun spøkefullt til pappa at nå hadde han sjansen. Hvis han hadde en drøm om forandring, så kunne hun jo velge en ny frisyre! Hva med langt hår i en ny farge i stedet for den korte frisyren hun hadde hatt i alle år?

Pappas tilbakemelding  var ikke overraskende – bare en varm  bekreftelse;
ingenting skulle forandres, han ville bare ha henne akkurat slik hun alltid hadde vært.

Foto: Stine Bjerkan/Birmany

Foto: Stine Bjerkan/Birmany

«Ingenting skulle forandres, han ville bare ha henne akkurat slik hun alltid hadde vært»

 

En bod til besvær

Livet er et lappeteppe av mennesker vi møter. De som blir borte. Nye muligheter. Gode handlinger og åpne sår. Brudd og oppbrudd. Vi har med oss så mye i sekken vår, og ting blir ikke alltid slik vi hadde planlagt.

Hjemme i boden har jeg flere plastkasser med lokk. De sorte kassene inneholder minner fra tenåringstiden, små glimt av det som ikke lenger er: viktige brev, betydningsfulle lapper, bildene av han som flyttet. Dagbøker og notatbøker fulle av dikt og tanker. Drømmene jeg hadde om alt som skulle skje da jeg ble voksen. Jeg vet at jeg aldri tenkte at alt dette skulle ende opp i en bod full av kasser som bare skulle lagres.

Foto: Cohdra/Morguefile.com

Foto: Cohdra/Morguefile.com

De blanke kassene er fra studietiden. Album fylt med han som jeg bodde sammen med. Vi trodde at vi kom til å være sammen lenge, at vi skulle gifte oss. Likevel ble det brudd. Hvordan har han det i dag?

Jdurham1-3.3jpg

Det er også lagret tre blå kasser fulle av album og videofilmer av mitt første barn. Timevis med film fra hans første ferier, huset vi pusset opp, turene vi var på. Den siste filmen er tatt opp på hans femårsdag, kun uker før vi voksne flytter fra hverandre.

I boden er det de siste årene kommet nye kasser til. Da vi flyttet sammen hadde min mann også med seg sine kasser. Maleriet som de fikk i bryllupsgave, bilder fra mange år sammen med en annen kvinne. Gardiner som ikke passer til våre vinduer.

Side om side står alt dette taust lagret i vår bod. Boden er nå blitt et lagringssted for alt dette som ikke binder oss sammen. Vi har hatt hvert vårt voksenliv, og vi har hatt mange år i tett relasjon med andre mennesker. Dette kan vi ikke legge vekk.

Vi vet alle at det kan være små og uforutsigbare hendelser som kommer til å bli bestemmende for livet. Hva som utgjør en forskjell, vet vi ikke alltid før vi en gang ser tilbake. Dikteren Hans Børli oppsummerer dette så presist: «I språket er det bare én bokstav som skiller mellom lykke og ulykke. I livet enda mindre.»

Det er sånn sett ganske tilfeldig hvordan livet blir, hvem vi mister kontakten med, og hva som til slutt ender opp lagret og bortgjemt i en bod.

anon2f

«I språket er det bare én bokstav som skiller mellom lykke og ulykke. I livet enda mindre»

 

Den første julen uten deg

Årets siste måned er noe for seg selv. Desember kommer på den mørkeste tiden av året, lastet med adventslys, stjerner og glitter. Det er uker fylt av juleønsker, og spørsmål om hva vi ønsker oss til jul. Men det er ikke alle ønsker som kan oppfylles. Kanskje var det et forhold som gikk i stykker, en trygghet som ble borte, eller savnet av noen vi ikke skal være sammen med. Det er ikke alle som gleder seg til jul. Dette kan være vanskelig å ta inn over seg midt i vår egen førjulslykke.

Den første julen etter et samlivsbrudd er vond for mange av oss. Les mer om mine juletanker i kronikken som ble publisert i Dagsavisen nå i desember.

«En jul uten egne barn blir derfor noe som rører ved følelser dypt inne i oss, og det blir vanskelig å finne glede med jul rett etter et samlivsbrudd.»

Foto: Clarita/Morguefile.com

Foto: Clarita/Morguefile.com

Kald morgen i desember

Desember kommer, og snøen ligger i tykke lag over en kald bil.

Morgenen er travel, og en liten gutt vil ikke kle på seg. Hvor er fotballtrøya i dag?

Vinterdress og votter. Sko som er blitt borte, og en genser som klør akkurat i dag. Hva vil han ha på brødskivene i barnehagen? En stresset mamma forsøker å finne frem det beste pålegget nettopp for han. Det er bare de to nå.  Er det makrell i tomat som er topp akkurat nå? Hvilken yoghurt vil du ha lille venn?

På vei ut døren er de begge i bedre humør, og i bilen på vei til barnehagen synger de julesanger. Nå kan han alle versene i «På låven sitter nissen.»

– Vi har det ganske så bra vi to, sier en stolt mamma idet hun parkerer foran barnehagen. Du og jeg, og snart er det jul.

De går sammen inn porten, og hun skjønner det allerede da de står i yttergangen til barnehagen. Alle barna er kledd i rødt. Små nisser løper rundt, og roper at i dag er det nissefest. Røde kjoler, røde gensere, røde stillongser. Nisseluer og røde sløyfer. Bare ikke han som står der i gul og svart fotballtrøye.

Ingenting hjelper i dette øyeblikket. Det går i alle fall ikke an å si at den nissefesten har hun glemt. Kanskje ligger lappen i en sekk i et annet hus?

En klok dame i barnehagen redder situasjonen. – så hyggelig at du er her lille venn, så fin trøye du har! Du vet at nisser liker fotball? Har du lyst til å låne en nisselue og en genser av meg? Jeg har et lite lager i en hemmelig skuff jeg vet du.

Det sendes takknemlige blikk fra en sliten mamma over til henne som fikk en gutt til å le. På vei ut fra barnehagen vinker en liten nissegutt til en mamma –  som alltid vil huske den aller første nissefesten.

Foto: Lisa Fanucchi/Morguefile.com

Foto: Lisa Fanucchi/Morguefile.com

Familiebilder

Jeg har vært hos fotograf tre ganger de siste årene.

I 2003 er vi en familie på tre. Jeg har samboer og en liten gutt på fire år. Vi er kledd i hvitt. Bildene viser to voksne og ett barn som leker sammen. En liten gutt blir kastet i luften av mamma og pappa, og alle ler. Tretti julekort sendes ut til venner og nær familie.
**
I 2005 er vi to. Vi voksne flyttet fra hverandre i 2004. På julekortene er det en sprudlende mamma som hopper rundt sammen med en liten skolegutt. Jeg gruer meg til jul, for dette blir min første julaften uten barn. I år skal han feire hos sin pappa. Julekort sendes ut fra en mamma som drømmer om et godt nytt år.

 **

I 2006 er vi en familie på fem. Julekortene ble laget i oktober, bare noen få uker etter at vi møtte hverandre. En familie på to ble plutselig en familie på fem. Vi har allerede flyttet sammen og vil vise frem vår ferske familie til hele verden. Det sendes mange julekort dette året, av fem som nesten ikke kjenner hverandre.

tre

Foto: Rachjose/Morguefile.com