Kategoriarkiv: Familie

Telefon

Det er gått noen dager siden jeg var hos deg. Jeg venter bare på at du skal ringe meg.

Jeg har med telefonen overalt. Jeg kommer til å ta den med en gang du ringer. Jeg har med en lader også. Jeg kan ikke risikere at telefonen er tom for strøm.

arrowpedigree

Jeg grubler mye. Når er det egentlig vanlig å ringe tilbake? Er det positivt eller negativt at du ikke har ringt ennå? Er det god dekning her jeg står nå? Jeg rydder vaskerommet. Jeg sorterer sokker, og jeg rydder i boden.

Det er gått seks dager. Jeg står i kø på Rimi og skal kjøpe blomkålsuppe. Telefonen er i den ene hånden. Hva gjør jeg hvis du ringer akkurat nå? Jeg står ved siden av flere ukjente mennesker.

Det er gått to nye dager. Hodet er fullt når jeg våkner, og jeg legger meg om kvelden med de samme tankene. Jeg lager de dystreste bilder.

Ventetiden er uutholdelig. Kan du ikke bare ringe snart?

cropped-lappeteppetid.jpg

Du ringer meg etter åtte dager og seks timer. Stemmen din er trygg, og alt faller på plass. Du forteller at du akkurat har fått svaret fra sykehuset, og at du ville ringe nå før siste pasient. Kulen de fant i brystet mitt er helt ufarlig. Du sier at jeg kan slappe helt av nå.

Det du forteller er det eneste jeg trenger å høre i hele verden.

«Kan du ikke bare ringe snart?»

 https://kreftforeningen.no/stott-kreftforeningen/

Julebrev til venner, slekt og familie

Til deg som akkurat nå svetter over årets julebrev: du er ikke alene. Desember er måneden hvor vi skal sende avgårde noen velvalgte ord, til venner, slekt og familie. Fortelle om alt som er så bra. Men hvordan har året egentlig gått? Hva er status i familien nå? For vår del ble årets julekort av det enkle slaget. Noen korte setninger og ønske om en god jul til de som vi er glade i. Men her er det brevet jeg egentlig burde sendt:

Photo: Morguefile.com

Photo: Morguefile.com

Kjære dere,

Den siste nyttårsraketten lyste på himmelen. Det var januar 2014. Jeg lovet meg selv at dette skulle bli et annerledes år. Tid til å komme i forkant, litt mer harmoni, nok balanse, fokus på alt som føles viktig. Likevel så ser jeg at noen hverdagslige ting gjentar seg:

Vi leter: Jeg aner ikke hvor mange mobilladere vi har lett etter dette året. Husets eldste mann mener at noen systematisk stjeler hans ladere. Det løpes mellom etasjer, og brøles; – hvem har stukket av med min lader igjen?!? Husets tenåringer leter også etter belter, sokker, ørepropper, og innimellom en skolebok. Men egentlig er de ganske opptatt, så det er litt slitsomt å lete for mye. De spiller nemlig Fifa fotballspill. Det gjør mannen i huset også. Så det riktige er vel å si at de alle spiller mest, og leter deretter. Nå brøles det i huset igjen. Er det en fotballkamp som er vunnet, eller er det nok en lader som er borte?

Lillebror leter også. Han er lei seg over alle små legodeler som for lengst er sugd opp av støvsugeren, hvorfor kan vi ikke passe på bedre? Lillesøster leter etter tegninger og perler som kanskje noen har kastet. Selv leter jeg etter hverdagsroen, men jeg blir stadig avbrutt og må lete etter alt de andre ikke finner. Ellers leter vi voksne også etter romantikken, er det noen som vet hvor vi finner den?

Photo: Morguefile.com

Photo: Morguefile.com

Vi har litt liten tid: Hver dag har små marginer. Det er aldri morgenstund med gull i munn. Vi oppdager at matbokser ikke ble tatt ut av sekken dagen før, og der fant vi jammen en gammel banan helt nederst i sekken. Er det derfor det har luktet litt rart? Eller er det fotballskoene i gangen som lukter surt?  Lillesøster går i vranglås når hun ikke kan gå i sommerkjole i desember, og lillebror vil egentlig ikke på skolen i det hele tatt. Mannen i huset drømmer om lange og gode frokoster i fellesskap, men ender opp med å lese avisen alene på do. Er det ingen fred å få? Hvem har egentlig brukt opp alt varmtvannet? Nå er det fem minutter igjen før vi alle må være ute av huset. Fort dere, alle mann!

Jeg sitter i bilen, det er mandag og kø på vei innover til jobb. Lillesøster og lillebror er levert på barnehage og skole. Jeg gløtter over i de andre bilene, og ser mange som ligner på meg. Kvinner og menn, alene i bilen, på vei til jobb. Ekte hverdagshelter. Har dere hatt en god start på dagen? Rakk dere egentlig frokost? Hvilke kamper har dere egentlig kjempet akkurat denne morgenen?

Photo: Morguefile.com

Photo: Morguefile.com

Vi glemmer: Planleggingsdager, barnebursdager, sommerfest, dugnad, nissefest, luciafeiring, skoleavslutning og fotballturneringer. Når er alt dette? Hva skal vi egentlig ha med? Hvilken dag var det fri fra barnehagen? Er det også fri fra skolen samme dag? Skal jeg bake en kake, eller var det gevinst vi egentlig skulle ha med? Hvorfor har vi aldri småpenger tilgjengelig i dette huset? Vi må jo kjøpe lodd?!! Hvem av dere var det som skulle selge den bunken med skrapelodd til inntekt for en fotballklubb?

Er det vår tur til å ha dugnad nå igjen? Er det allerede i dag? Regnet høljer ned, det er to varmegrader og jeg står alene i enden av en fotballstadion. Dugnadsoppgaven er å passe en port under en A-lagskamp. To lange timer, helt alene. Heldigvis har jeg tatt på støvler og ullsokker, men jeg er allerede våt på buksa. Går disse timene under definisjonen verdifull egentid?

Photo: Morguefile.com

Photo: Morguefile.com

Vi håper: Vi voksne ser at det kanskje går fremover. Vi er ferdige med bleier, våkenetter, smokker,  vogner og tåteflasker. Barna er litt større. Snart kan vi se at det blir litt mer fritid. Tid til oss?

Lillesøster og lillebror har noe de vil diskutere De vil at vi skal høre godt etter. Faktisk så mener de at det er på tide med et husdyr. Helst en hund, eller gjerne to. De mener også at vi gjerne kunne fått en baby i huset, helst en lillebror. Når kan vi egentlig få en hund? Please!?!

Vi voksne forsøker å forklare at det er nok nå. Det er ikke plass til flere i denne familien. Vi forteller at vi har tatt hånd om to runder med lus, innvollsorm og mistanke om fuglelopper på husets yngste medlemmer bare dette året.  Dette kommer i tillegg til vorter, fotsopp og snørrete unger. Vi kan ikke ta ansvar for mer nå. Kanskje vi kan besøke en bondegård hvor dere kan hilse på noen dyr? Lillesøster kikker oppgitt på meg, og sier voksne er dumme – Kan du ikke en gang si ja til en katt?!?

Vi erkjenner: Vi kan drømme om at det skal bli annerledes. Tid til å komme i forkant, litt mer harmoni, nok balanse, fokus på alt som føles viktig. Men her og nå, så er det alle disse hverdagene som er det viktige. Det handler ikke om meg, men om oss, og hvordan vi skal få til en hverdag som funker helt ok.

Derfor ønsker vi hverandre en god jul, og ser frem til slike dager sammen. Vi kommer til å fortsette å lete, glemme og ha liten tid. Men samtidig så vet vi at alt dette en gang kommer til å være de små tingene som vi en gang skal savne. Vi omfavner derfor hverdagen, og ønsker alle som vi er glade i en god jul og mange innholdsrike hverdager.

Photo: Moruefile.com

«Vi voksne forsøker å forklare at det er nok nå. Det er ikke plass til flere i denne familien. Vi forteller at vi har tatt hånd om to runder med lus, innvollsorm og mistanke om fuglelopper på husets yngste medlemmer bare dette året.  Dette kommer i tillegg til vorter, fotsopp og snørrete unger. Vi kan ikke ta ansvar for mer nå»

Et annerledes år

Jeg er i et møte på jobben, og ser at det kommer en sms fra mamma. Vi sender ofte korte hyggelige meldinger til hverandre. Fra henne kan det være referat fra en fin fjelltur, bilder av deilig gjærbakst som skal deles ved neste anledning, eller bare rett og slett at hun tenker på meg.

Photo: Morguefile.com

Photo: Morguefile.com

Dette hadde vært en helt vanlig tirsdag i september. En litt kjedelig hverdag. Morgenstress med sure unger,  dårlig tid, matpakker, sekker, barnehage, skole, jobb. Noen timer senere skulle likevel dette bli en dag helt for seg selv, men det visste jeg ikke da jeg våknet.

Mamma skrev at det bare hadde vært en helt vanlig rutineundersøkelse,  og at kulen som de hadde funnet i brystet hennes nok var helt ufarlig. Hun ville bare nevne det, og ville for all del ikke at jeg skulle bli bekymret. Meldingen ble avsluttet med et smilefjes og et hjerte. Likevel  kjente jeg en uro som skulle bli værende de neste tolv månedene.

Høsten var full av planer.  Mamma hadde plukket masse blåbær, helgene var booket opp – og hun og pappa skulle til Italia på høstferie.  Den lille kulen kom i veien for alt, og snart ble det klart at det ble operasjon i oktober.

Photo: Hotblack/Morguefile.com

Photo: Hotblack/Morguefile.com

Kvelden før operasjonen var vi sammen. Mamma og jeg satt i en dobbeltseng på sykehotellet og leste ukeblad. Jeg ville bare være sammen med henne. Da hun skulle inn på operasjonen, minnet hun meg på at jeg måtte huske å spise middag i kantina på sykehuset. Det var torsdag og potetball på menyen, og hun visste at det var noe av det beste jeg kunne spise.

Noen timer senere satt jeg utenfor sykehuset . Det var nydelig sol, og jeg og så på alle de som gikk ut og inn av hovedinngangen. Jeg forsøkte å gjette på hvem som var pasienter, hvem som  var der på jobb, eller hvem som også ventet på noen. Det var blitt høst, og planer som tidligere var spikret hadde allerede blitt uviktige.

Samme ettermiddag ringte jeg til pappa og to brødre for å fortelle at mammas operasjon hadde gått bra. Alle svarte på første ring, de satt bare og ventet  – akkurat slik som meg.

file2801302980272

Photo: Morguefile.com

Ukene gikk over i hverandre, og det vi husker best er de øyeblikk som vi ikke var forberedt på. Den vonde nedturen da mamma fikk beskjed om at det likevel måtte bli cellegift. Håret som visnet og forsvant noen dager etter første behandling. Alt som skulle håndteres og fordøyes. Hva kan en si for å oppmuntre den som trenger det mest, og hvem kan trøste hvem?

Likevel husker også så mange fine øyeblikk. Helgene som ble ekstra viktige, all tid vi bare kunne være sammen. Enkle ting, små gaver, hyggelige meldinger. Den julen fikk jeg en jakke som mamma hadde strikket midt oppe i all cellegift. Ingen av oss har noen gang vært særlig ivrige på håndarbeid, og jeg visste at det var kjærlighet i hver eneste maske.

Det er enkeltpersoner som blir syke, men i den næreste omkrets er det så mange som får kjenne bivirkningene. Redselen, klumpen i magen, håpløsheten, usikkerhet, bekymring for fremtiden. I journalen var hun bare et kvinnenavn, men for oss var hun kone, mamma og bestemor. Sammen gikk vi med det samme sterke ønske; at hun som vi var så glad i bare skulle bli frisk igjen.

Photo: Morguefile.com

Photo: Morguefile.com

Jeg sitter på jobben, og det er september. Det kommer en ny sms fra mamma. Hun er på fjelltur og sender utsiktsbilde. Håret er en del kortere enn i fjor, men smilet er like stort.

Det er en helt vanlig hverdag, og jeg kjenner en sterk glede over akkurat det. Vanlig hverdag er alt som betyr noe, når vi endelig kan se tilbake på et helt annerledes år.

«Det var blitt høst, og planer som tidligere var spikret hadde allerede blitt uviktige»

Akkurat slik du er

Følelsen av gode øyeblikk varer lenge etterpå.  Det kan være en fin sang, noen personlige ord, et dikt som rører, en kjærlig melding eller et varmt blikk.

Jeg har vokst opp i en familie med mange slike øyeblikk. Mamma og pappa møtte hverandre da de var 18 og 20 år gamle, forlovet seg raskt – og giftet  seg noen måneder senere. Etter kort tid hadde de to små barn og veldig mye hverdag. Pappa har fortalt om den gang de bare eide noen få møbler, og da de leide et hus som ikke hadde toalett. Litt etter litt har de skaffet de alt som de nå har sammen.

Nå, 44 år senere er det umulig  å skille hvem som eier hva. De har bygget huset sammen,  og  noen år senere kjøpte de en hytte som deretter ble pusset opp rom for rom.
Foto: Morguefile.com

Foto: Morguefile.com

Rundt huset hjemme har de en kjempelang mur av naturstein. Hver eneste stein har de funnet på fjellet, fraktet dem i tilhenger eller båret ned i en ryggsekk. Pappa har stablet steiner, og mamma har servert kaffe og nystekte rundstykker med hans favorittpålegg. Hun vet hva han liker best.

2014-04-13 13.51.57

Når pappa slår gress, er mamma i nærheten – klar med rake og hagehansker. Et vennlig blikk, en klapp på kinnet. En latter som ligger i luften når de er sammen.

Hvert år feirer de bryllupsdagen. En blomst fra ham, og noe godt til middag fra henne. Jul, bursdag, morsdag og farsdag. Mamma finner alltid en god anledning til å lage i stand noe ekstra hyggelig. – Nå skal vi kose oss, sier hun, og dekker bordet.

Pappa synger og spiller gitar. Han ser på kona si, og synger en sang han har sunget så mange ganger; ”vi skal gå hånd i hånd gjennom livet du og jeg.”

I fjor ble det oppdaget at mamma hadde fått brystkreft, og de måtte forholde seg til operasjon og cellegift. Da mamma måtte velge ut parykk, sa hun spøkefullt til pappa at nå hadde han sjansen. Hvis han hadde en drøm om forandring, så kunne hun jo velge en ny frisyre! Hva med langt hår i en ny farge i stedet for den korte frisyren hun hadde hatt i alle år?

Pappas tilbakemelding  var ikke overraskende – bare en varm  bekreftelse;
ingenting skulle forandres, han ville bare ha henne akkurat slik hun alltid hadde vært.

Foto: Stine Bjerkan/Birmany

Foto: Stine Bjerkan/Birmany

«Ingenting skulle forandres, han ville bare ha henne akkurat slik hun alltid hadde vært»

 

En bod til besvær

Livet er et lappeteppe av mennesker vi møter. De som blir borte. Nye muligheter. Gode handlinger og åpne sår. Brudd og oppbrudd. Vi har med oss så mye i sekken vår, og ting blir ikke alltid slik vi hadde planlagt.

Hjemme i boden har jeg flere plastkasser med lokk. De sorte kassene inneholder minner fra tenåringstiden, små glimt av det som ikke lenger er: viktige brev, betydningsfulle lapper, bildene av han som flyttet. Dagbøker og notatbøker fulle av dikt og tanker. Drømmene jeg hadde om alt som skulle skje da jeg ble voksen. Jeg vet at jeg aldri tenkte at alt dette skulle ende opp i en bod full av kasser som bare skulle lagres.

Foto: Cohdra/Morguefile.com

Foto: Cohdra/Morguefile.com

De blanke kassene er fra studietiden. Album fylt med han som jeg bodde sammen med. Vi trodde at vi kom til å være sammen lenge, at vi skulle gifte oss. Likevel ble det brudd. Hvordan har han det i dag?

Jdurham1-3.3jpg

Det er også lagret tre blå kasser fulle av album og videofilmer av mitt første barn. Timevis med film fra hans første ferier, huset vi pusset opp, turene vi var på. Den siste filmen er tatt opp på hans femårsdag, kun uker før vi voksne flytter fra hverandre.

I boden er det de siste årene kommet nye kasser til. Da vi flyttet sammen hadde min mann også med seg sine kasser. Maleriet som de fikk i bryllupsgave, bilder fra mange år sammen med en annen kvinne. Gardiner som ikke passer til våre vinduer.

Side om side står alt dette taust lagret i vår bod. Boden er nå blitt et lagringssted for alt dette som ikke binder oss sammen. Vi har hatt hvert vårt voksenliv, og vi har hatt mange år i tett relasjon med andre mennesker. Dette kan vi ikke legge vekk.

Vi vet alle at det kan være små og uforutsigbare hendelser som kommer til å bli bestemmende for livet. Hva som utgjør en forskjell, vet vi ikke alltid før vi en gang ser tilbake. Dikteren Hans Børli oppsummerer dette så presist: «I språket er det bare én bokstav som skiller mellom lykke og ulykke. I livet enda mindre.»

Det er sånn sett ganske tilfeldig hvordan livet blir, hvem vi mister kontakten med, og hva som til slutt ender opp lagret og bortgjemt i en bod.

anon2f

«I språket er det bare én bokstav som skiller mellom lykke og ulykke. I livet enda mindre»

 

Kald morgen i desember

Desember kommer, og snøen ligger i tykke lag over en kald bil.

Morgenen er travel, og en liten gutt vil ikke kle på seg. Hvor er fotballtrøya i dag?

Vinterdress og votter. Sko som er blitt borte, og en genser som klør akkurat i dag. Hva vil han ha på brødskivene i barnehagen? En stresset mamma forsøker å finne frem det beste pålegget nettopp for han. Det er bare de to nå.  Er det makrell i tomat som er topp akkurat nå? Hvilken yoghurt vil du ha lille venn?

På vei ut døren er de begge i bedre humør, og i bilen på vei til barnehagen synger de julesanger. Nå kan han alle versene i «På låven sitter nissen.»

– Vi har det ganske så bra vi to, sier en stolt mamma idet hun parkerer foran barnehagen. Du og jeg, og snart er det jul.

De går sammen inn porten, og hun skjønner det allerede da de står i yttergangen til barnehagen. Alle barna er kledd i rødt. Små nisser løper rundt, og roper at i dag er det nissefest. Røde kjoler, røde gensere, røde stillongser. Nisseluer og røde sløyfer. Bare ikke han som står der i gul og svart fotballtrøye.

Ingenting hjelper i dette øyeblikket. Det går i alle fall ikke an å si at den nissefesten har hun glemt. Kanskje ligger lappen i en sekk i et annet hus?

En klok dame i barnehagen redder situasjonen. – så hyggelig at du er her lille venn, så fin trøye du har! Du vet at nisser liker fotball? Har du lyst til å låne en nisselue og en genser av meg? Jeg har et lite lager i en hemmelig skuff jeg vet du.

Det sendes takknemlige blikk fra en sliten mamma over til henne som fikk en gutt til å le. På vei ut fra barnehagen vinker en liten nissegutt til en mamma –  som alltid vil huske den aller første nissefesten.

Foto: Lisa Fanucchi/Morguefile.com

Foto: Lisa Fanucchi/Morguefile.com

Familiebilder

Jeg har vært hos fotograf tre ganger de siste årene.

I 2003 er vi en familie på tre. Jeg har samboer og en liten gutt på fire år. Vi er kledd i hvitt. Bildene viser to voksne og ett barn som leker sammen. En liten gutt blir kastet i luften av mamma og pappa, og alle ler. Tretti julekort sendes ut til venner og nær familie.
**
I 2005 er vi to. Vi voksne flyttet fra hverandre i 2004. På julekortene er det en sprudlende mamma som hopper rundt sammen med en liten skolegutt. Jeg gruer meg til jul, for dette blir min første julaften uten barn. I år skal han feire hos sin pappa. Julekort sendes ut fra en mamma som drømmer om et godt nytt år.

 **

I 2006 er vi en familie på fem. Julekortene ble laget i oktober, bare noen få uker etter at vi møtte hverandre. En familie på to ble plutselig en familie på fem. Vi har allerede flyttet sammen og vil vise frem vår ferske familie til hele verden. Det sendes mange julekort dette året, av fem som nesten ikke kjenner hverandre.

tre

Foto: Rachjose/Morguefile.com

 

Den tunge skolesekken

Det kribler i kroppen til en liten gutt.

Porten til barnehagen skal lukkes for aller siste gang. Han har lekt seg gjennom småbarnsavdelingen og over til førskoleklubben. Det siste året har de øvd på å bli skolebarn. Hvorfor skal vi rekke opp hånden hvis vi skal si noe? Hva gjør vi egentlig på skolen? Vil jeg noen gang lære å lese? Hva med å knytte skolisser, gå på do alene?

Det er så mye som skal læres, huskes og fordøyes for de som skal begynne på skolen. I bakgrunnen står vi voksne som også skal over i en ny epoke. Sammen skal vi nå heie frem de nye skolebarna.

Det er imidlertid ikke alle barn som har foreldre som står sammen ved skolestart. Noen barn har opplevd at de voksne har flyttet fra hverandre, og at det nå er én elev, én skole og to hjem. Et slikt utgangspunkt krever noe ekstra av oss voksne, slik at barna kan få en trygg og god start på den lange skoleveien.

Les mer i min kronikk som er på trykk i  Dagsavisen (20.08.13)

Foto: Darnok/Morguefile.com

Foto: Darnok/Morguefile.com

Samlivsbrudd og sommerferiekrøll

Er ferien bare idyll?

Vi ønsker at ferier skal være kos, avslapning, gode opplevelser og samhold. Men sommerferien kan være en utfordring for mange familier. For noen er denne sommeren den siste de har som familie. Familievernkontor forteller at det ofte er ekstra pågang i etterkant av ferier, fordi mange voksne»holder ut» gjennom ferien. Hvordan blir ferien da?

For andre er dette den første sommeren etter et brudd. Det kan være sårt å tenke tilbake på det som var, og mange er fylt av usikkerhet og bekymring over alt som ikke er på plass i livet. Et barn skal feriere med mamma og pappa hver for seg, og små og store savner hverandre. Hvordan vil fremtiden bli?

Hverdagen halter videre, og etter et brudd drømmer mange om å finne kjærligheten på nytt. Mange av oss etablerer seg også i nye forhold, med mine, dine og etter hvert våre barn.

Ferier før og etter et brudd er ulike ferier, og det nye livet bringer med seg nye problemstillinger som vi voksne må klare å løse. Sommeren blir en kabal som skal gå opp.

I sommer har jeg hatt en kronikk i Dagsavisen og i Bergens Tidende om temaet «samlivsbrudd og sommerferiekrøll» hvor jeg skriver om at vi voksne må heve blikket opp fra gamle samværsavtaler og være modne når ferier skal gjennomføres. Først da kan vi ønske små og store en god sommer.

Les kronikken her:

sko

God sommer fra Sølvi

I den andre enden

Baksetet bestemmer:«Kan jeg være så snill å låne mobilen min?» Vi sitter i bilen på vei hjem fra fjellet, og jeg hører at spørsmålet mitt egentlig er ganske skrudd. En dame på over førti år må trygle lillebror om å få låne egen mobil.  De siste timene har han vært musikksjef, og fra mobilen har han spilt Kaptein Sabeltann 18 ganger på rad. HIV O’ HOI!

Ikke en dag uten: Dagens mobiltelefoner rommer mye, og vi bruker dem hele tiden. Undersøkelser viser at nordmenn overlever en dag på jobb med lommeboka gjenglemt hjemme. Er det derimot mobilen som er glemt, reiser mange av oss hjem for å hente den. Vi liker å være tilgjengelige


Ulike motiv:
Mobiltelefoner er ikke bare en telefon, men en kanal for å finne informasjon og dele litt av oss selv. Vi leser aviser, skriver mailer, sjekker været og er på sosiale medier – kun ved hjelp av mobilen. Finner vi et fint motiv, så tar vi bilde og sekunder etter ligger bildet tilgjengelig for venner på Facebook og Instagram.

For en tid tilbake skulle jeg vise frem et bilde på jobb, og bladde meg gjennom en endeløs bilderull på mobilen. Midt blant bilder av glade barn og vakker natur fant jeg et lite flatterende bilde av meg selv sittende trøtt og naken på toalettet en tidlig mandag morgen. Lillebror hadde jo vært på jakt etter skumle motiv, og hadde skutt blink. Glad var jeg for at han ennå ikke kan kunsten å publisere på Facebook.

En app for alt: Jeg fikk min første mobil tidig på nittitallet, en grønn brukt mobil som var kjøpt til overpris fra en smart storebror. Den gang ble mobilen brukt til å ringe hverandre. Nå er det appene som dominerer telefonen. De kan hjelpe oss til å telle kalorier, være på mail, måle distanser, lage mat, følge med på fotballkamper og lese aviser. Lillebror har funnet frem en app som forvandler normale portrettbilder til å bli 30 kilo tyngre eller 20 år eldre, og en storebror har lastet «Paradise Hotell» appen. Trenger vi mer?

Noen som passer for meg? Sent på åttitallet satt jeg på et kjøkkengulv med døren inn til stuen stengt for alle som kunne høre. Den grå hustelefonen ble brukt i timesvis til å snakke med venninner. Viktige betroelser og problem som bare kunne løses ved å prate sammen. En periode kunne jeg nesten ikke gå hjemmefra, tenk om verdens vakreste gutt ringte og ingen svarte? Viktige samtaler ble tatt i telefonkiosker hvor mange mynter forsvant så altfor fort.

Vanskelige tema kunne ikke sendes via sms, det måtte sies. Dagligdagse utfordringer måtte håndteres uten en eneste app.


Love scan:
Lillebror kom gledesstrålende løpende inn på kjøkkenet i forrige uke. Femåringen hadde blitt vist en app som kunne sjekke hvem som passet best sammen som kjærester. Han lurte på om jeg ville sjekke ut om han og jeg egentlig passet sammen? Det eneste jeg måtte gjøre var å trykke tommelen mot mobilen sammen med han, så ville mobilen gi svar på om vi var en god match.

Ny mobil: En dag skal lillebror selv få sin egen mobil. Han skal vokse opp i en verden hvor ingen på hans alder har hatt en hustelefon, og hvor telefonsamtaler på et kjøkkengulv er helt unødvendig. Han vil ikke vite hvordan det er å huske bursdagen til venner uten hjelp av Facebook. Han skal måtte høre en utdatert mamma fortelle om viktige telefonsamtaler hvor den varme stemmen i den andre enden var nok informasjon for å sjekke om noen passet sammen. 

Han skal få høre om tiden uten sms, hvor ingenting kunne pakkes inn i smilefjes.

Han skal få høre om den gang da det ikke var nødvendig med en app for å måle forelskelse. Den ble best målt i antall kronestykker som gikk med i en kald telefonkiosk en viktig vinterkveld.
Foto: Clarita/Morguefile.com

Foto: Clarita/Morguefile.com