Kategoriarkiv: fremtid

Bok: Ekte hverdag – 12 steg til et litt bedre liv

Skummelt og spennende! Nå er boken min «Ekte hverdag» straks klar for lansering.

Det hele begynte med et nyttårsforsett. Eller kanskje var det den snikende erkjennelsen av at det hadde vært nok av store nyttårsforsett i mitt liv.  Desember måned, aviser og ukeblad flommer over med forslag til den beste starten på det nye året. Jeg leser, og vet at jeg kan komme i mitt livs form. Jeg kan finne balansen og samtidig bli harmonisk hvis jeg bare følger de gode rådene. Det finnes ingen hindre. Jeg får vite at det er viktig å realisere seg selv, vi kan jo ikke stå stille i dagens samfunn:

 «Det er bare ett problem: jeg har gjort akkurat dette i mange år allerede. Lagt store planer, satt opp gode nyttårsforsetter, laget avtaler med venner om å bli en bedre utgave av meg selv. Men jeg har ikke blitt mer fornøyd.»

 Halvveis i livet, passe fornøyd. På tide med en fot i bakken?

Jeg tilhører en generasjon som har alt, men som likevel lurer på om dette er alt. Nyttårsforsettene ble derfor byttet ut dette ene åre. Hva med å stoppe opp litt? Dykke inn i den vanlige hverdagen og finne ut hva som virkelig betyr noe?

12 MÅNEDER
– Uten å bli fantastisk.
– Leve helt vanlig
– Finne det som skaper et litt bedre liv

Det er disse tolv månedene boken handler om. Når den ekte hverdagen får stå i fokus:  Hva er bra? Hva mangler? Og hva er det egentlig som trengs for å få en litt bedre tilværelse?

Jeg gleder meg til å lansere boken, og håper flere av dere  kan bli inspirert til å finne tilbake til gleden over den helt vanlige hverdagen.

Hilsen Sølvi

Ekte-hverdag

Telefon

Det er gått noen dager siden jeg var hos deg. Jeg venter bare på at du skal ringe meg.

Jeg har med telefonen overalt. Jeg kommer til å ta den med en gang du ringer. Jeg har med en lader også. Jeg kan ikke risikere at telefonen er tom for strøm.

arrowpedigree

Jeg grubler mye. Når er det egentlig vanlig å ringe tilbake? Er det positivt eller negativt at du ikke har ringt ennå? Er det god dekning her jeg står nå? Jeg rydder vaskerommet. Jeg sorterer sokker, og jeg rydder i boden.

Det er gått seks dager. Jeg står i kø på Rimi og skal kjøpe blomkålsuppe. Telefonen er i den ene hånden. Hva gjør jeg hvis du ringer akkurat nå? Jeg står ved siden av flere ukjente mennesker.

Det er gått to nye dager. Hodet er fullt når jeg våkner, og jeg legger meg om kvelden med de samme tankene. Jeg lager de dystreste bilder.

Ventetiden er uutholdelig. Kan du ikke bare ringe snart?

cropped-lappeteppetid.jpg

Du ringer meg etter åtte dager og seks timer. Stemmen din er trygg, og alt faller på plass. Du forteller at du akkurat har fått svaret fra sykehuset, og at du ville ringe nå før siste pasient. Kulen de fant i brystet mitt er helt ufarlig. Du sier at jeg kan slappe helt av nå.

Det du forteller er det eneste jeg trenger å høre i hele verden.

«Kan du ikke bare ringe snart?»

 https://kreftforeningen.no/stott-kreftforeningen/

Et annerledes år

Jeg er i et møte på jobben, og ser at det kommer en sms fra mamma. Vi sender ofte korte hyggelige meldinger til hverandre. Fra henne kan det være referat fra en fin fjelltur, bilder av deilig gjærbakst som skal deles ved neste anledning, eller bare rett og slett at hun tenker på meg.

Photo: Morguefile.com

Photo: Morguefile.com

Dette hadde vært en helt vanlig tirsdag i september. En litt kjedelig hverdag. Morgenstress med sure unger,  dårlig tid, matpakker, sekker, barnehage, skole, jobb. Noen timer senere skulle likevel dette bli en dag helt for seg selv, men det visste jeg ikke da jeg våknet.

Mamma skrev at det bare hadde vært en helt vanlig rutineundersøkelse,  og at kulen som de hadde funnet i brystet hennes nok var helt ufarlig. Hun ville bare nevne det, og ville for all del ikke at jeg skulle bli bekymret. Meldingen ble avsluttet med et smilefjes og et hjerte. Likevel  kjente jeg en uro som skulle bli værende de neste tolv månedene.

Høsten var full av planer.  Mamma hadde plukket masse blåbær, helgene var booket opp – og hun og pappa skulle til Italia på høstferie.  Den lille kulen kom i veien for alt, og snart ble det klart at det ble operasjon i oktober.

Photo: Hotblack/Morguefile.com

Photo: Hotblack/Morguefile.com

Kvelden før operasjonen var vi sammen. Mamma og jeg satt i en dobbeltseng på sykehotellet og leste ukeblad. Jeg ville bare være sammen med henne. Da hun skulle inn på operasjonen, minnet hun meg på at jeg måtte huske å spise middag i kantina på sykehuset. Det var torsdag og potetball på menyen, og hun visste at det var noe av det beste jeg kunne spise.

Noen timer senere satt jeg utenfor sykehuset . Det var nydelig sol, og jeg og så på alle de som gikk ut og inn av hovedinngangen. Jeg forsøkte å gjette på hvem som var pasienter, hvem som  var der på jobb, eller hvem som også ventet på noen. Det var blitt høst, og planer som tidligere var spikret hadde allerede blitt uviktige.

Samme ettermiddag ringte jeg til pappa og to brødre for å fortelle at mammas operasjon hadde gått bra. Alle svarte på første ring, de satt bare og ventet  – akkurat slik som meg.

file2801302980272

Photo: Morguefile.com

Ukene gikk over i hverandre, og det vi husker best er de øyeblikk som vi ikke var forberedt på. Den vonde nedturen da mamma fikk beskjed om at det likevel måtte bli cellegift. Håret som visnet og forsvant noen dager etter første behandling. Alt som skulle håndteres og fordøyes. Hva kan en si for å oppmuntre den som trenger det mest, og hvem kan trøste hvem?

Likevel husker også så mange fine øyeblikk. Helgene som ble ekstra viktige, all tid vi bare kunne være sammen. Enkle ting, små gaver, hyggelige meldinger. Den julen fikk jeg en jakke som mamma hadde strikket midt oppe i all cellegift. Ingen av oss har noen gang vært særlig ivrige på håndarbeid, og jeg visste at det var kjærlighet i hver eneste maske.

Det er enkeltpersoner som blir syke, men i den næreste omkrets er det så mange som får kjenne bivirkningene. Redselen, klumpen i magen, håpløsheten, usikkerhet, bekymring for fremtiden. I journalen var hun bare et kvinnenavn, men for oss var hun kone, mamma og bestemor. Sammen gikk vi med det samme sterke ønske; at hun som vi var så glad i bare skulle bli frisk igjen.

Photo: Morguefile.com

Photo: Morguefile.com

Jeg sitter på jobben, og det er september. Det kommer en ny sms fra mamma. Hun er på fjelltur og sender utsiktsbilde. Håret er en del kortere enn i fjor, men smilet er like stort.

Det er en helt vanlig hverdag, og jeg kjenner en sterk glede over akkurat det. Vanlig hverdag er alt som betyr noe, når vi endelig kan se tilbake på et helt annerledes år.

«Det var blitt høst, og planer som tidligere var spikret hadde allerede blitt uviktige»

Akkurat slik du er

Følelsen av gode øyeblikk varer lenge etterpå.  Det kan være en fin sang, noen personlige ord, et dikt som rører, en kjærlig melding eller et varmt blikk.

Jeg har vokst opp i en familie med mange slike øyeblikk. Mamma og pappa møtte hverandre da de var 18 og 20 år gamle, forlovet seg raskt – og giftet  seg noen måneder senere. Etter kort tid hadde de to små barn og veldig mye hverdag. Pappa har fortalt om den gang de bare eide noen få møbler, og da de leide et hus som ikke hadde toalett. Litt etter litt har de skaffet de alt som de nå har sammen.

Nå, 44 år senere er det umulig  å skille hvem som eier hva. De har bygget huset sammen,  og  noen år senere kjøpte de en hytte som deretter ble pusset opp rom for rom.
Foto: Morguefile.com

Foto: Morguefile.com

Rundt huset hjemme har de en kjempelang mur av naturstein. Hver eneste stein har de funnet på fjellet, fraktet dem i tilhenger eller båret ned i en ryggsekk. Pappa har stablet steiner, og mamma har servert kaffe og nystekte rundstykker med hans favorittpålegg. Hun vet hva han liker best.

2014-04-13 13.51.57

Når pappa slår gress, er mamma i nærheten – klar med rake og hagehansker. Et vennlig blikk, en klapp på kinnet. En latter som ligger i luften når de er sammen.

Hvert år feirer de bryllupsdagen. En blomst fra ham, og noe godt til middag fra henne. Jul, bursdag, morsdag og farsdag. Mamma finner alltid en god anledning til å lage i stand noe ekstra hyggelig. – Nå skal vi kose oss, sier hun, og dekker bordet.

Pappa synger og spiller gitar. Han ser på kona si, og synger en sang han har sunget så mange ganger; ”vi skal gå hånd i hånd gjennom livet du og jeg.”

I fjor ble det oppdaget at mamma hadde fått brystkreft, og de måtte forholde seg til operasjon og cellegift. Da mamma måtte velge ut parykk, sa hun spøkefullt til pappa at nå hadde han sjansen. Hvis han hadde en drøm om forandring, så kunne hun jo velge en ny frisyre! Hva med langt hår i en ny farge i stedet for den korte frisyren hun hadde hatt i alle år?

Pappas tilbakemelding  var ikke overraskende – bare en varm  bekreftelse;
ingenting skulle forandres, han ville bare ha henne akkurat slik hun alltid hadde vært.

Foto: Stine Bjerkan/Birmany

Foto: Stine Bjerkan/Birmany

«Ingenting skulle forandres, han ville bare ha henne akkurat slik hun alltid hadde vært»

 

Familiebilder

Jeg har vært hos fotograf tre ganger de siste årene.

I 2003 er vi en familie på tre. Jeg har samboer og en liten gutt på fire år. Vi er kledd i hvitt. Bildene viser to voksne og ett barn som leker sammen. En liten gutt blir kastet i luften av mamma og pappa, og alle ler. Tretti julekort sendes ut til venner og nær familie.
**
I 2005 er vi to. Vi voksne flyttet fra hverandre i 2004. På julekortene er det en sprudlende mamma som hopper rundt sammen med en liten skolegutt. Jeg gruer meg til jul, for dette blir min første julaften uten barn. I år skal han feire hos sin pappa. Julekort sendes ut fra en mamma som drømmer om et godt nytt år.

 **

I 2006 er vi en familie på fem. Julekortene ble laget i oktober, bare noen få uker etter at vi møtte hverandre. En familie på to ble plutselig en familie på fem. Vi har allerede flyttet sammen og vil vise frem vår ferske familie til hele verden. Det sendes mange julekort dette året, av fem som nesten ikke kjenner hverandre.

tre

Foto: Rachjose/Morguefile.com

 

Vi som venter

Et nytt år: Himmelen lyses opp av alle raketter. Et ensomt stjerneskudd er i ferd med å slukne i hånden min. Jeg skåler med sidemannen og ønsker et riktig godt nytt år. Dette skal bli et fint år! I år skal vi få bedre tid, et lykkeligere liv og en enklere hverdag. Vi lover hverandre at vi jammen skal bli litt slankere, mer romantiske og hjemme skal det bli mindre stress. Fjoråret forsvant jo bare, men nå er det nye året her og alt kan skje. Dette er vårt år!

En ny måned:Januar forsvinner så alt for fort. Dette skulle være en bra måned, tid for å trene litt ekstra, le mer, kjefte mindre.  Men den store forandringen kommer ikke. Hverdagen i januar ble akkurat like oppjaget som desemberdagene. Plutselig er det februar, og vi venter fortsatt på at magiske ting skal skje. Men vi er tilpasningsdyktige og tenker at februar også er en god måned. Nyttårsforsett er jo egentlig bare tull?

En ny uke: Søndag kveld og en ny uke planlegges. Vi ønsker å få plass til alt denne uken. Tid til å følge opp fritidsaktiviteter, foreldremøter, karneval og bursdager. Tid til morgenstund med gull i munn, god jobb, spennende middag, lese aviser og alt på stell. Kontroll over lekser og skitne klær. Tålmodighet nok til å lese på sengen for små troll, og ro nok til å synge alle godnattsanger som de deretter ber om. Alt er vel mulig for den som starter planleggingen i tide? Noen dager senere sier lillebror at mamma må være verdens sureste dame. I sofaen rister en oppgitt mann på hodet, og sier at han er enig med lillebror. Hvor ble det av den gode stemningen? Romantikken?

En ny helg: Endelig helg, sier vi. Dette skal bli en deilig helg! Vi skal endelig få tid til å være sammen, spise god mat og være sosiale. Vi elsker jo helger, ikke sant? Da skal vi bare trekke pusten og nyte at vi kan gjøre hyggelige aktiviteter. Sent søndag kveld innser vi det; denne helgen forsvant bare. Fotballcup, taco, skittent hus og trøtte voksne. Hvem sovnet egentlig først på sofaen? Og hvorfor krangler vi når vi skal ha fri?

Vi som venter:Mange er som oss. Vi mimrer om fine sommerferier og gode opplevelser. Snakker om spennende turer og lengter tilbake til fine ukompliserte kvelder. 

Vi fortsetter derfor å drømme; om det gode året, den innholdsrike uken eller den beste helgen. Da skal vi kjenne på den deilige følelsen av harmoni, ro, kjærlighet og lykke. For en ting er sikkert; vi som venter er optimistiske, og vi gir aldri opp. Det sies jo at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves?

Akkurat nå har vi forresten begynt å drømme om sommeren. Den skal visstnok bli fantastisk fin, den beste noensinne – for alle oss som venter.
Foto: Cohdra/Morguefile.com

Foto: Cohdra/Morguefile.com