Kategoriarkiv: Uncategorized

Telefon

Det er gått noen dager siden jeg var hos deg. Jeg venter bare på at du skal ringe meg.

Jeg har med telefonen overalt. Jeg kommer til å ta den med en gang du ringer. Jeg har med en lader også. Jeg kan ikke risikere at telefonen er tom for strøm.

arrowpedigree

Jeg grubler mye. Når er det egentlig vanlig å ringe tilbake? Er det positivt eller negativt at du ikke har ringt ennå? Er det god dekning her jeg står nå? Jeg rydder vaskerommet. Jeg sorterer sokker, og jeg rydder i boden.

Det er gått seks dager. Jeg står i kø på Rimi og skal kjøpe blomkålsuppe. Telefonen er i den ene hånden. Hva gjør jeg hvis du ringer akkurat nå? Jeg står ved siden av flere ukjente mennesker.

Det er gått to nye dager. Hodet er fullt når jeg våkner, og jeg legger meg om kvelden med de samme tankene. Jeg lager de dystreste bilder.

Ventetiden er uutholdelig. Kan du ikke bare ringe snart?

cropped-lappeteppetid.jpg

Du ringer meg etter åtte dager og seks timer. Stemmen din er trygg, og alt faller på plass. Du forteller at du akkurat har fått svaret fra sykehuset, og at du ville ringe nå før siste pasient. Kulen de fant i brystet mitt er helt ufarlig. Du sier at jeg kan slappe helt av nå.

Det du forteller er det eneste jeg trenger å høre i hele verden.

«Kan du ikke bare ringe snart?»

 https://kreftforeningen.no/stott-kreftforeningen/

Akkurat slik du er

Følelsen av gode øyeblikk varer lenge etterpå.  Det kan være en fin sang, noen personlige ord, et dikt som rører, en kjærlig melding eller et varmt blikk.

Jeg har vokst opp i en familie med mange slike øyeblikk. Mamma og pappa møtte hverandre da de var 18 og 20 år gamle, forlovet seg raskt – og giftet  seg noen måneder senere. Etter kort tid hadde de to små barn og veldig mye hverdag. Pappa har fortalt om den gang de bare eide noen få møbler, og da de leide et hus som ikke hadde toalett. Litt etter litt har de skaffet de alt som de nå har sammen.

Nå, 44 år senere er det umulig  å skille hvem som eier hva. De har bygget huset sammen,  og  noen år senere kjøpte de en hytte som deretter ble pusset opp rom for rom.
Foto: Morguefile.com

Foto: Morguefile.com

Rundt huset hjemme har de en kjempelang mur av naturstein. Hver eneste stein har de funnet på fjellet, fraktet dem i tilhenger eller båret ned i en ryggsekk. Pappa har stablet steiner, og mamma har servert kaffe og nystekte rundstykker med hans favorittpålegg. Hun vet hva han liker best.

2014-04-13 13.51.57

Når pappa slår gress, er mamma i nærheten – klar med rake og hagehansker. Et vennlig blikk, en klapp på kinnet. En latter som ligger i luften når de er sammen.

Hvert år feirer de bryllupsdagen. En blomst fra ham, og noe godt til middag fra henne. Jul, bursdag, morsdag og farsdag. Mamma finner alltid en god anledning til å lage i stand noe ekstra hyggelig. – Nå skal vi kose oss, sier hun, og dekker bordet.

Pappa synger og spiller gitar. Han ser på kona si, og synger en sang han har sunget så mange ganger; ”vi skal gå hånd i hånd gjennom livet du og jeg.”

I fjor ble det oppdaget at mamma hadde fått brystkreft, og de måtte forholde seg til operasjon og cellegift. Da mamma måtte velge ut parykk, sa hun spøkefullt til pappa at nå hadde han sjansen. Hvis han hadde en drøm om forandring, så kunne hun jo velge en ny frisyre! Hva med langt hår i en ny farge i stedet for den korte frisyren hun hadde hatt i alle år?

Pappas tilbakemelding  var ikke overraskende – bare en varm  bekreftelse;
ingenting skulle forandres, han ville bare ha henne akkurat slik hun alltid hadde vært.

Foto: Stine Bjerkan/Birmany

Foto: Stine Bjerkan/Birmany

«Ingenting skulle forandres, han ville bare ha henne akkurat slik hun alltid hadde vært»

 

Den første julen uten deg

Årets siste måned er noe for seg selv. Desember kommer på den mørkeste tiden av året, lastet med adventslys, stjerner og glitter. Det er uker fylt av juleønsker, og spørsmål om hva vi ønsker oss til jul. Men det er ikke alle ønsker som kan oppfylles. Kanskje var det et forhold som gikk i stykker, en trygghet som ble borte, eller savnet av noen vi ikke skal være sammen med. Det er ikke alle som gleder seg til jul. Dette kan være vanskelig å ta inn over seg midt i vår egen førjulslykke.

Den første julen etter et samlivsbrudd er vond for mange av oss. Les mer om mine juletanker i kronikken som ble publisert i Dagsavisen nå i desember.

«En jul uten egne barn blir derfor noe som rører ved følelser dypt inne i oss, og det blir vanskelig å finne glede med jul rett etter et samlivsbrudd.»

Foto: Clarita/Morguefile.com

Foto: Clarita/Morguefile.com

Pass som passer for meg?

Har du også funnet frem passet? 

Det første passet: Jeg fikk mitt første pass da jeg var 20 år. Bildet er alvorlig, men øynene glitrer likevel i munter forventning. Passet brukes på interrail til Frankrike med en god venninne. Første ferie alene.

Pass til mor: Passet fra tyveårene byttes ut. Jeg er 30 år og småbarnsmor, klar for å reise på ferie med samboer og et lite barn. Lite vet jeg da at den lille familien er splittet opp få år senere.
Foto: Mzacha/morguefile.com

Runde nummer to: 35 år og klar for nytt pass. Damen på bildet er veldig forelsket. To uker tidligere møtte jeg en kjekk fyr. Forventninger og drømmer – kan dette bli noe bra? Kommer dette til å vare?

Foto: Chelle/Morguefile.com

Troll trenger pass: Sommeren 2012 – lillesøster og lillebror trenger nytt pass, og det gjør mamma også. Litt liten tid, alltid ute i siste liten. To små troll er fulle av energi, og en halvsyk mann er på slep. Han er sur allerede på parkeringsplassen.

  

Damen bak disken peker på en lapp hvor det ettertrykkelig står at det må medbringes passfoto av barna før det kan lages pass. Shit…det hadde jeg glemt, er det noen fotoboks i området?

Foto: Myspace.com (ukjent)
Sliten dame, syk mann og to troll går på leting etter fotoboks. Det må veksles mynter, mange mynter. Er det noen som har gode triks for å få en toåring til å se rett frem, holde munnen lukket og rekke opp til riktig høyde? Lillebror geiper til blitsen, og mor hvisker stille trusler om inndragelse av is, leker og alt som er gøy. Smil!!! Det veksles flere mynter, og mor tenker i sitt stille sinn at det hadde kostet mindre å leie inn en profesjonell fotograf. Lillesøster nekter å gå inn i boksen. Er vi helt tom for tyvekroninger igjen??

Min kjære lurer på om vi snart er ferdige, han mener at han holder på å få alvorlig influensa. På vei tilbake til passkontoret høljer regnet ned,  og ungene hyler i forferdelse over vannet som renner nedover ryggen. En andpusten mamma får omsider levert inn bilder og skjema, og ber en stille bønn om at damen bak disken godkjenner bilder av skitne rampeunger. Hun godkjenner strengt et bilde av hvert barn.

På vei ut kommer jeg på at jeg også må huske å få et nytt pass. En klissvåt mamma setter seg ned på en krakk. Damen bak skranken minner meg på at jeg må være alvorlig. Denne gangen er påminnelsen overflødig.

Foto: Morguefile.com
Kjære passkontrollør: Årets pass viser en dame på 40 år. Håret er flatt og vått, og mascaraen har sklidd ned på kinnet. Du ser bare ansiktet mitt på bildet, og vet ikke at jeg i hendene har 40 ubrukelige passbilder av lillesøster og lillebror.
Neste uke ser du meg på flyplassen på vei til ferie. Jeg skulle ønske at du ser på bildet, og tenker at jeg ser bedre ut i virkeligheten, men det skjer ikke.

Du kommer til å se en dame som ligner på henne på passet. Hun er sammen med 5 unger og en stresset mann – men alle har i alle fall gyldige pass. 

Feriehilsen fra Lappeteppefamilien

Snakke med barna om rettssaken?

Den store rettssaken etter 22. juli er godt igang, og aviser, tv og radio flommer over av grusomme beskrivelser. Vi får se bilder av gjerningsmannen, og har fått høre detaljer om dagen som skapte en nasjonal tragedie.

Vi voksne sluker informasjon og prøver å fatte realiteter bak det vi hører. Våre barn får med seg mange av de samme inntrykkene som oss, vi klarer ikke å skjerme barna fra det vi ser, leser og hører. Ifølge barneombud Reidar Hjermann er det viktig at vi voksne forstår at barna kan trenge å få vite hva som har skjedd – akkurat som oss voksne. Vi kan ikke ignorere at de får med seg nyheter om rettssaken.

Til voksne som trenger gode råd, vil jeg anbefale at dere leser tipsene som barneombudet har laget om hvordan vi kan møte barna. Les mer her

Vennlig hilsen Lappeteppefamilien

Foto: Lisa Fanucchi/Morguefile.com

Forventning og frykt i desember

Det var en solrik dag i begynnelsen av mai. Jeg satt sammen med min gode venninne og spiste lunch. En av disse deilige dagene hvor vi ser med glede frem mot sommeren, og vinteren føles langt unna. 

Da forteller hun fornøyd at hun i år har vært tidlig ute. Hun er nemlig ferdig med julekortene for neste jul! De ligger allerede i konvolutter, klar til å sendes ut om 7 måneder.

Min kjære venninne, småbarnsmoren som ikke har rukket julekort de siste tre årene hadde nå bestemt seg. Da januar var et faktum og hun hadde opplevd nok et julekortnederlag, bestemte hun seg for å ta affære.

Foto: Gracey/Morguefile.com

Familien ble samlet i januar og bilder ble tatt. Mannen i fotobutikken trodde hun var skrullete da bestilte 45 julekort samme uke. Da kortene var i hus håpet hun i sitt stille sinn at det ikke skulle skje de store omveltninger i livet resten av året, at hennes kjære mann fortsatt var kjær i desember, og at hun heller ikke ble gravid de kommende månedene. Men min venninne er løsningsorientert, og sa optimistisk at hun i så fall fikk ta i bruk photoshop og scanne inn et ekstra barn, eller retusjere bort en mann hvis så skulle skje.

Over en kopp kaffe i mai måned, kom jeg straks i julestemning. Jeg kjente igjen følelsen av forventning og frykt for desember.

Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt som henne, at jeg skal ta styringen. Julekort under kontroll, kalender klar og julegaver planlagt. Desember skal være måneden hvor vi koser oss og tenner et lys hver søndag for å markere at julen snart kommer. Tid til gode venner og mye god mat.

Sannheten er at jeg ender opp hver desember helt uten kontroll. Måneden er bare plutselig der. Første søndag i advent, juleavslutning på skolen, nissefest, luciafest og lutefisklag. Har du husket kalendergavene som skal med på skoler? Kan du bake kake til avslutningen?

Foto: Taliesin/Morguefile.com

Jeg leser om vakre hjemmelagde julekalendere, duften av pepperkaker og kos i advent. Jeg vil også finne kalendergaver som er morsomme, nyttige og billige. Jeg leser tips om hvordan kalendere skal lages, og hva de skal inneholde. Jeg tenker i mitt stille sinn at jeg vil slite skikkelig med å lage hjemmelaget kalender for 5 unger, vi snakker om 120 morsomme kalendergaver. Så morsom er ikke jeg – beklager.

I tillegg leser jeg at det er mulig å lage en morsom kalender for de voksne i huset, med små romantiske gaver til din kjære. Jeg gløtter bort på min kjære og konkluderer med at det i alle fall blir lite romantikk hvis alt dette skal på plass…

Romantiske gaver, morsomme gaver, julefryd og forventning. Det meste er på ønskelisten i desember. Vi har en forventning om å lage en god jul for familien vår, at barna skal glede seg til store dager og at desember skal fylles med det som er godt.

Derfor går vi ofte rundt i desember med en følelse av å være litt på etterskudd. Jeg rekker det ikke i år heller. Følelsen av nederlag sniker seg innpå. Eller, stopp litt – jeg rekker det hvis jeg senker ambisjonene. Det er nemlig både lov og fullt mulig å forenkle desember.

Noen tradisjoner skal opprettholdes, noen kan forenkles, og noen skal kanskje droppes. Hver og en av oss må beholde de tradisjoner som betyr noe, og det er ikke de dyreste eller det mest avanserte som skaper gode førjulsminner.

Mitt beste barndomsminne for desember var julestrømpa med godteri. Jeg husker ikke en eneste av kalendergavene, heller ikke hva jeg fikk til jul. Men jeg husker at juleaften alltid var en super dag og at det viktigste var at vi var sammen.

Slike gode minner er en trøst for slitne damer.

Ungene overlever selv om ikke alt er på plass. Lykke til med å finne et ambisjonsnivå for desember som passer deg!

PS! I love you!

Har du noen gang opplevd kriblingen i magen? Den gangen du forventningsfullt ventet på at posten skulle bli levert i postkassa utenfor huset.  Kanskje kom det noe i dag? Du hadde jo selv sendt brev for en uke siden? Redselen kom snikende – kanskje det ikke var sendt noe svar på det du skrev?
Så gikk du der da – ventet med klump i magen på et brev som kanskje ikke var skrevet. Drømmen var dette – å få et kjærlighetsbrev. Gå og vente på akkurat det brevet fra den du var spesielt glad i.
Kjærlighetsbrev. Korte, lange, triste, håpefulle, drømmende, spørrende, intense.  Eller brev fra gode venner, din alle beste venninne. Spekket med humor som bare du forsto. Kanskje opplevde du til og med å få brev med sirlig håndskrift, skrevet av en gammel farmor som ville glede akkurat deg på bursdagen din?
Har du tatt vare på alle minnene? Har du også en eske med slike gamle brev? Hensatt i boden eller oppe på loftet? Sammen med gamle skoledagbøker og karakterbøker? En eske med historie, håp, glede og kjærlighetssorg.
Det sies at kjærlighetsbrev ikke lenger er på moten. Vi sender stort sett ikke brev til hverandre lenger. Det meste kan sies uten brevpapir og frimerke. Vi er over i en ny tidsalder. Nå er det mail og sms som gjelder. Hvorfor vente på postbudet som skal frakte frem og tilbake, når alt kan gjøres unna med kjappe tastetrykk? Håndskriften min er ikke pen lenger, jeg er ikke vant til å skrive mye for hånd. Det er stort sett en signatur eller noen blokkbokstaver på en handlelapp innimellom.
Så hvor ble de av? Alle de hyggelige brevene? De du bare sendte for å si noe hyggelig? Postkortene vi sendte hjem fra ferier, og brevvennene vi hadde år etter år? Nå sitter vi der, med mobiler og pc og lager korte meldinger, lange meldinger, triste beskjeder, morsomme bilder og nyttig info.
Jo da, vi husker fortsatt å ta vare på gode venner. Meldinger sendes til snille mødre, gode venninner og nære kolleger. Bursdager huskes, og godt nytt år ønskes, en rask melding på mobilen ivaretar enkel kontakt.
Men hvordan er det på hjemmebane? Husker vi like godt på han som alltid sovner på sofaen eller hun som ofte kjefter litt for mye? Hvilke meldinger sender vi til hverandre? Er kjærlighetsbrevene helt borte?
En rask titt på min egen mobil sier nok om nivået på våre kjærlighetsbrev:
 “Kommer du hjem snart? Jeg må kjøre på fotballkamp – ungene sover”
Og ikke minst: “Vi mangler såpe til oppvaskmaskinen – stopp innom butikken”
I tillegg skal jeg innrømme at jeg gjerne tar en krangel på sms, noe som ikke er spesielt smart. Da er min kjære lur – han gidder ikke å svare. Og da stopper krangelen fort.  Som regel er jeg blid igjen når vi ses. Det vet han også, såpass kjenner vi hverandre.  
Jeg er til gjengjeld flink til å sende bilder. Av unger som spiser is, oss ute på tur, eller kjolen jeg tenker å kjøpe. Han sender korte meldinger i retur- et smilefjes og “love you”  som bekrefter at han liker det han ser.
Det kommer et og annet gullkorn også. Gode meldinger om hvor glad vi er for å være sammen. Men vi får aldri lagret disse like varsomt som de gamle kjærlighetsbrevene ble. Den dagen mobilen byttes ut med en ny, blir gode minner liggende igjen på en gammel telefon.
Selv skvatt jeg til forleden. Mobilen varslet ny sms, og jeg oppdaget en melding hvor avsender var “Drømmemannen.” Hvem var det?
 Jeg leste videre, og så fort at meldingen handlet om å kjøpe bleier og våtservietter. Det var da jeg forsto hvorfor storebror på 12 år gliste da han kvelden før hadde fiklet med mammas mobil, gutten hadde jo gitt min kjære mann et nytt navn.
Selvsagt ble navnet stående.  Selv de sureste meldinger blir litt mer spennende når de kommer fra “drømmemannen”
Om du ikke allerede har tatt frem mobilen, så send en hyggelig hilsen til en der hjemme likevel. Fortjent eller ikke? Følelsen er uansett god når den kommer frem.
La kjærlighetsbrevene leve litt til!

Trøstevise over krøllete bunadsskjorter og trange pensko

Kjære deg!
Noen dager igjen – snart er det 17. mai.
Kanskje har du allerede kikket inn i klesskapet og oppdaget at du mangler røde strømpebukser til noen der hjemme som skal ha på bunad. Hvor er egentlig skjorta til storebror? Og passer buksa han brukte i fjor? Hva med din egen bunad? Er den for trang? Hvor er strykjernet?
Shit, – hvor ligger flaggene vi brukte i fjor? Når er det oppmøte på skoleplassen? Hvor langt skal toget gå? Og hva skal vi gjøre med lillebror som ikke vil gå i tog – han som bare vil løpe etter rødrussen? Skal mamma løpe etter også? Blir det flere russekort da?
Hvilken dugnad var det som var vår denne dagen? Er det å være vakt ved potetløpet? Eller er det i år vi skal levere sjokoladekake til skolens salgsbod? Er det pappa som skal arrangere fiskekonkurranse i skolegården, eller skulle han bare skaffe 10 gevinster til utlodning? Hvordan skal vi rekke alt? 5 unger, 3 skoler, 1 barnehage – hvordan få kabalen til å gå opp? Det er godt at lillesøster er fornøyd med å få en ballong og høre korps spille, om det er hennes tog eller ikke spiller ingen rolle.
Mine barn, dine barn, våre barn. Vi vil jo gjerne feire sammen med barna våre. Hvordan skal vi dele Lappeteppefamilien slik at alle blir fornøyde? Er eksene klare for å feire dagen sammen med oss, slik at dagen blir best mulig for barna? Huske nettopp dette: Barnas dag – la oss alle ha en fin dag sammen.
Blir det sol? Har vi solhatt til lillesøster? Blir det regn? Hvor ligger regntrekket til vogna? Vi kan ikke trekke en søppelsekk over vogna, slik vi gjorde det året hvor det var 3 grader og snø i lufta. Det var det året hvor vi sto som sild i tønne i gymsalen på skolen, fordi alle syntes dette var den kaldeste 17. mai i manns minne. Det ble ikke solgt mye is den dagen. Vi dro tidlig hjem, heiste ned flagget og satte oss i sofaen. 
Skal vi ha venner på besøk? Jordbær og champagne frokost? 17. mai lunch? Grilling på terrassen? Tar alle med en rett hver kanskje? Glem frokost. Hjemme hos oss er det kaos før avreise til tog, lunch byttes ut med pølse i lompe på skoleplassen. Ingen store buffet, men jeg håper noen gode venner vil grille sammen med oss. På kvelden sovner vi på sofaen. Champagnen er urørt – i år også.
Det er noen år akkurat nå. Viktige dager for alle, fulle av gjøremål. Toget avløses av dugnad, og dagen er omme før den har begynt.
Om noen år er vi i neste runde. Større unger, familielivet over i en roligere fase, ungene er store og har ikke tid eller lyst til å feire 17. mai med deg. Gutten i russetoget er din egen, og du er både stolt og flau samtidig. Tenk så fine barn vi har.  
Tiden kommer tilbake. Det er det året du får tid til å høre korpset spille Ja vi elsker, og jammen kan du synge med på alle versene også. Etterpå er det tid til rolig voksenmiddag. Du rekker til og med å se på 17. mai sendingen på NRK, så fint de vinker fra slottsbalkongen.
Det er da du kanskje savner dette. Kaoset. De små ungene som er fulle av is. Ballongene du kjøpte for 100 kroner, den som to minutter senere flyr opp til himmelen, mens barnet ditt hyler av forskrekkelse. Korpset som du aldri rakk å høre, og potetløpet du ikke vant. Alt du ikke fikk gjort.
Kjære deg. Nyt dagen. Det kommer til å bli en fin dag. Unger elsker 17. mai, og vi er glade når de er glade. Det viktigste er å ha en hyggelig dag sammen. Ta bilder, lage minner som vi kan se på når ungene er større.
Det blir 17. mai selv om lillebror insisterer på at han skal gå med fotballtrøye, og storebror nekter å bruke pensko. Vi trenger ikke nyklippet hår, og alt striglet. Vi trenger hverandre og nok mynter til å kjøpe is og lodd på skoleplassen.
Det blir 17. mai selv om du ikke rekker alt. I år også!
God dag ønskes deg og de du er glad i.  
Bli venn med Lappeteppefamilien på Facebook:  http://www.facebook.com/pages/Lappeteppefamilien/139801812757238

Når små lapper mangler

 Neste helg reiser vi på kjærestetur. Noen få dager sammen, bare oss to. Det er luksustid i en lappeteppefamilie. Vi hadde en tur i fjor også, tre dager i Roma. Den gang oppdaget jeg at dette med kjæresteturer egentlig er både godt og skummelt, derfor kommer det nå en liten historie om hva som skjer når «Små lapper mangler i Lappeteppet»
***
På en vanlig mandag med slitne unger, tar jeg meg selv i å lengte bort. Tenk å sitte helt uten unger på en fortausrestaurant, solen skinner og jeg har en god bok liggende i veska. Kanskje deler jeg bord med min kjære og han spør om jeg vil ha rødvin eller hvitvin?  Harmonien oser og alt stress og logistikk er milevis unna.
Sannheten hjemme hos oss og i mange andre familier er at vi drømmer om slike stunder, men at livet her og nå handler om barnehage, skole, jobb, ugjorte lekser, fotballkamper som skal spilles, middag som skal lages og rotete hus.
Lappeteppefamilien er så heldige å ha en bestemor som er av den gavmilde typen. Hun hjelper oss gjerne. En høstdag kom det en sms fra superbestemor, som gjerne ville være barnevakt. Vi var ikke vanskelige å be, og samme kveld hadde vi booket langhelg til Roma!
Alt var greit, helt frem til avreise. Da kjente jeg den dårlige samvittigheten komme sigende. Skulle vi virkelig la barna være igjen hjemme, og reise bort alene? En ting er å reise i forbindelse med jobb eller annet hvor man «må»-  men dette , som kun er fordi vi vil vekk fra unger og hverdag?!
Vår lille jente som gråter bare jeg går en etasje ned i huset, alltid krabbende på jakt etter mammas fang. Lillebror som er husets apekatt og helst vil være med overalt, han som synes det er krise hver gang vi voksne forlater han i barnehagen, og som helst ikke vil at mamma skal dra på butikken en gang. Hva med de tre største guttene som synes det er stas å være sammen med oss på ferier – skulle de også være igjen hjemme?
Før flyet hadde lettet fra Gardermoen lengtet jeg allerede etter alle ungene, og hva var vitsen med å reise bort når vi savnet dem allerede? 
Jeg gløttet bort på min kjære mann, og uoppfordret begynte han å prate om sommerferien neste år. Den skulle vi jammen bruke sammen med alle ungene, vi burde egentlig så fort som mulig reise på tur – hele gjengen!
Så satt vi der da, to voksne som for noen timer siden bare ønsket å reise fra alt som heter ansvar. Begge savnet vi det som fyller oss med alt dette ansvaret – barna. Dette lappeteppet vårt – familien med mine og dine og våre barn. Det ble liksom ikke et skikkelig lappeteppe når mange små lapper manglet.
Hvorfor er det så ulike følelser knyttet til å reise bort alene? Jeg innrømmet at det for min del var to ting som skapte denne klumpen i magen.
Det ene var dårlig samvittighet overfor barna. Hva om de savner oss? Friskt i minnet hadde jeg historien fra min venninne som var på jobbreise et par dager. Da hun ringte hjem for å si god natt fikk hun klar beskjed fra datteren på fire år: «Mamma du har vært borte siden i går. Du må komme hjem, jeg husker ikke lenger hvordan du ser ut.» Vel – jeg kan bekrefte – den svir når du sitter på et slitent hotell noen fylker unna.
Den andre klumpen i magen handlet om det å plutselig ha alenetid sammen. I hverdagen flyr tiden, vi er omgitt av andre hele tiden. Hva om vi kjeder oss når vi plutselig er bare oss to? Det er litt skummelt å plutselig bare ha tid sammen, hva om vi ikke trivdes med å være alene på tur? 
Det gikk noen timer før klumpen i magen ble borte – jeg innrømmer det.
Kanskje var det da vi noen timere senere havnet på den herlige lokale restauranten Hostaria da Pietro (http://www.hostariadapietro.com/), hvor vi delte en flaske vin, og valgte å spise 3 retter etter hverandre uten å måtte tenke på at barn skulle legge seg. Praten gikk lett og ledig, slett ikke ulikt vår første date for noen år siden. For en kjekk mann jeg har!
Eller kanskje var det da jeg samme kveld ringte hjem til min mor, drømmebestemoren. Hun bakte ostehorn, og huset var fullt av unger. Den yngste hadde sovnet i bestemors fang. To populære fettere var på besøk, og guttene hadde ikke tid til å prate med oss. Det vil si – treåringen vår prøvde seg med et lite stikk. Han tok telefonen og brølte «mamma – kom hjem.» Han kjenner sine metoder. Da jeg to sekunder etterpå hørte han løpe leende bort for å leke med brødrene sine bestemte jeg meg: Klumpen i magen skulle fra nå av erstattes med pasta, rødvin og gode tanker om dem vi er glad i der hjemme.
Derfra ble det oss to, solen skinte og hjemturen føltes langt unna.
***
God kveld ønskes til alle dere som også trenger en kjærestetur.