Stikkordarkiv: hverdagsliv

Telefon

Det er gått noen dager siden jeg var hos deg. Jeg venter bare på at du skal ringe meg.

Jeg har med telefonen overalt. Jeg kommer til å ta den med en gang du ringer. Jeg har med en lader også. Jeg kan ikke risikere at telefonen er tom for strøm.

arrowpedigree

Jeg grubler mye. Når er det egentlig vanlig å ringe tilbake? Er det positivt eller negativt at du ikke har ringt ennå? Er det god dekning her jeg står nå? Jeg rydder vaskerommet. Jeg sorterer sokker, og jeg rydder i boden.

Det er gått seks dager. Jeg står i kø på Rimi og skal kjøpe blomkålsuppe. Telefonen er i den ene hånden. Hva gjør jeg hvis du ringer akkurat nå? Jeg står ved siden av flere ukjente mennesker.

Det er gått to nye dager. Hodet er fullt når jeg våkner, og jeg legger meg om kvelden med de samme tankene. Jeg lager de dystreste bilder.

Ventetiden er uutholdelig. Kan du ikke bare ringe snart?

cropped-lappeteppetid.jpg

Du ringer meg etter åtte dager og seks timer. Stemmen din er trygg, og alt faller på plass. Du forteller at du akkurat har fått svaret fra sykehuset, og at du ville ringe nå før siste pasient. Kulen de fant i brystet mitt er helt ufarlig. Du sier at jeg kan slappe helt av nå.

Det du forteller er det eneste jeg trenger å høre i hele verden.

«Kan du ikke bare ringe snart?»

 https://kreftforeningen.no/stott-kreftforeningen/

Så godt vi bare kan

Lillebror er seks år, og egentlig ikke så interessert i fotball. Likevel har han begynt på fotballtrening, han har nemlig tre eldre brødre og en pappa som synes at fotball er veldig viktig.

Lillebror løper, danser og tuller rundt på banen. Shortsen er litt lang, og beina er litt korte. Han forsøker å få med seg alt vi sier fra sidelinjen: -Husk å løpe mot riktig mål, husk at ballen ikke skal tas i hendene, husk å følge med på det som skjer på banen.

–Jeg gjør så godt jeg bare kan, sier lillebror, og gløtter bort på pappaen som også er fotballtrener. Er han fornøyd?2013-09-15 12.16.02 

 Vi er alle omgitt av mange forventninger. Forventinger fra oss selv, og forventninger fra omgivelsene. Helt fra fødselen blir vi målt og vurdert. Det handler om å gå tidlig nok, snakke rent og å spise uten å søle. Noen år senere ser vi etter om alfabetet læres, og om lesingen beherskes. Stadig nye ord skal forstås, hva vil det egentlig si å være grei, pliktoppfyllende, morsom, spontan og lærevillig?

Lillesøster sitter på gulvet. Hun aner ikke hva hun skal ha på seg i barnehagen i dag. Er den lilla kjolen fin? Det nytter ikke å si at vi har dårlig tid, for hvis antrekket ikke funker, så er dagen rasert. Lillesøster vil bare at alle skal si at hun er en stor og flink jente, og hver dag gjør hun det hun kan for at alle skal se henne. Er alt bra nok?

2014-01-01 19.28.22

Våre forventinger til oss selv kan være en positiv drivkraft for å nå stadig nye mål. Det kan bidra til at vi strekker oss litt ekstra, og oppnår det vi ikke trodde at vi kunne klare. Men ofte har vi så alt for mange forventinger som drar oss i ulike retninger. Jeg skal være kollega, sjåfør, kokk, partner, supporter, mamma, datter, venn, nabo, bekjent, leder, motivator, organisator, dugnadsansvarlig og fredsmekler. I løpet av et døgn er det så mange situasjoner som vi skal beherske.

Jeg ser ned på det lille barnet som ligger ved siden av meg. 3766 gram, og likevel så tynger ansvaret meg fullstendig. Vil jeg klare å være en bra nok mamma for deg? Kommer jeg til å gi deg akkurat det du trenger? Vil du tenke at jeg er støttende mamma? Jeg skal gjøre så godt jeg bare kan for deg, lille venn.

Foto: Lisa Fanucchi/Morguefile.com

Foto: Lisa Fanucchi/Morguefile.com

Vår forestilling om forventninger handler om hva samfunnet er opptatt av. Vi er omgitt av mennesker, medier og trender som bidrar til å legge listen for hva som er «bra nok.» Er jeg slank nok, lykkelig nok, flink nok eller morsom nok? Vi ønsker jo at alt skal være så fantastisk; vi skal ha en spennende jobb, et harmonisk familieliv – og flinke barn. Hverdagen er tøff, og ganske ofte ender det med at idealet om det fantastiske slår sprekker. Hvem klarer egentlig å være alt dette perfekte?

Jeg står i gangen utenfor soverommet. Noen timer tidligere har lillebror og lillesøster vært vitne til at mamma ble så forbannet at hun kastet en bøtte hardt ned i kjøkkengulvet. Så sint var jeg at jeg glemte at det var matavfall i bøtten, og spagetti med tomater og kjøttsaus sprutet ut over gulv, sure unger og sliten mamma.

Mamma er en dust, freser lillesøster inne på soverommet. Lillebror er to år eldre, og har fått litt livserfaring, blant annet fra fotballbanen. Han hvisker noen ord lavt til lillesøster. Heldigvis er det høyt nok til at jeg hører:
Mammaen vår er ingen dust; hun gjør jo bare så godt hun bare kan. 

2014-01-15 20.54.56-3

 

«Hverdagen er tøff, og ganske ofte ender det med at idealet om det fantastiske slår sprekker. Hvem klarer egentlig å være alt dette perfekte?»

Akkurat slik du er

Følelsen av gode øyeblikk varer lenge etterpå.  Det kan være en fin sang, noen personlige ord, et dikt som rører, en kjærlig melding eller et varmt blikk.

Jeg har vokst opp i en familie med mange slike øyeblikk. Mamma og pappa møtte hverandre da de var 18 og 20 år gamle, forlovet seg raskt – og giftet  seg noen måneder senere. Etter kort tid hadde de to små barn og veldig mye hverdag. Pappa har fortalt om den gang de bare eide noen få møbler, og da de leide et hus som ikke hadde toalett. Litt etter litt har de skaffet de alt som de nå har sammen.

Nå, 44 år senere er det umulig  å skille hvem som eier hva. De har bygget huset sammen,  og  noen år senere kjøpte de en hytte som deretter ble pusset opp rom for rom.
Foto: Morguefile.com

Foto: Morguefile.com

Rundt huset hjemme har de en kjempelang mur av naturstein. Hver eneste stein har de funnet på fjellet, fraktet dem i tilhenger eller båret ned i en ryggsekk. Pappa har stablet steiner, og mamma har servert kaffe og nystekte rundstykker med hans favorittpålegg. Hun vet hva han liker best.

2014-04-13 13.51.57

Når pappa slår gress, er mamma i nærheten – klar med rake og hagehansker. Et vennlig blikk, en klapp på kinnet. En latter som ligger i luften når de er sammen.

Hvert år feirer de bryllupsdagen. En blomst fra ham, og noe godt til middag fra henne. Jul, bursdag, morsdag og farsdag. Mamma finner alltid en god anledning til å lage i stand noe ekstra hyggelig. – Nå skal vi kose oss, sier hun, og dekker bordet.

Pappa synger og spiller gitar. Han ser på kona si, og synger en sang han har sunget så mange ganger; ”vi skal gå hånd i hånd gjennom livet du og jeg.”

I fjor ble det oppdaget at mamma hadde fått brystkreft, og de måtte forholde seg til operasjon og cellegift. Da mamma måtte velge ut parykk, sa hun spøkefullt til pappa at nå hadde han sjansen. Hvis han hadde en drøm om forandring, så kunne hun jo velge en ny frisyre! Hva med langt hår i en ny farge i stedet for den korte frisyren hun hadde hatt i alle år?

Pappas tilbakemelding  var ikke overraskende – bare en varm  bekreftelse;
ingenting skulle forandres, han ville bare ha henne akkurat slik hun alltid hadde vært.

Foto: Stine Bjerkan/Birmany

Foto: Stine Bjerkan/Birmany

«Ingenting skulle forandres, han ville bare ha henne akkurat slik hun alltid hadde vært»

 

En bod til besvær

Livet er et lappeteppe av mennesker vi møter. De som blir borte. Nye muligheter. Gode handlinger og åpne sår. Brudd og oppbrudd. Vi har med oss så mye i sekken vår, og ting blir ikke alltid slik vi hadde planlagt.

Hjemme i boden har jeg flere plastkasser med lokk. De sorte kassene inneholder minner fra tenåringstiden, små glimt av det som ikke lenger er: viktige brev, betydningsfulle lapper, bildene av han som flyttet. Dagbøker og notatbøker fulle av dikt og tanker. Drømmene jeg hadde om alt som skulle skje da jeg ble voksen. Jeg vet at jeg aldri tenkte at alt dette skulle ende opp i en bod full av kasser som bare skulle lagres.

Foto: Cohdra/Morguefile.com

Foto: Cohdra/Morguefile.com

De blanke kassene er fra studietiden. Album fylt med han som jeg bodde sammen med. Vi trodde at vi kom til å være sammen lenge, at vi skulle gifte oss. Likevel ble det brudd. Hvordan har han det i dag?

Jdurham1-3.3jpg

Det er også lagret tre blå kasser fulle av album og videofilmer av mitt første barn. Timevis med film fra hans første ferier, huset vi pusset opp, turene vi var på. Den siste filmen er tatt opp på hans femårsdag, kun uker før vi voksne flytter fra hverandre.

I boden er det de siste årene kommet nye kasser til. Da vi flyttet sammen hadde min mann også med seg sine kasser. Maleriet som de fikk i bryllupsgave, bilder fra mange år sammen med en annen kvinne. Gardiner som ikke passer til våre vinduer.

Side om side står alt dette taust lagret i vår bod. Boden er nå blitt et lagringssted for alt dette som ikke binder oss sammen. Vi har hatt hvert vårt voksenliv, og vi har hatt mange år i tett relasjon med andre mennesker. Dette kan vi ikke legge vekk.

Vi vet alle at det kan være små og uforutsigbare hendelser som kommer til å bli bestemmende for livet. Hva som utgjør en forskjell, vet vi ikke alltid før vi en gang ser tilbake. Dikteren Hans Børli oppsummerer dette så presist: «I språket er det bare én bokstav som skiller mellom lykke og ulykke. I livet enda mindre.»

Det er sånn sett ganske tilfeldig hvordan livet blir, hvem vi mister kontakten med, og hva som til slutt ender opp lagret og bortgjemt i en bod.

anon2f

«I språket er det bare én bokstav som skiller mellom lykke og ulykke. I livet enda mindre»

 

Kald morgen i desember

Desember kommer, og snøen ligger i tykke lag over en kald bil.

Morgenen er travel, og en liten gutt vil ikke kle på seg. Hvor er fotballtrøya i dag?

Vinterdress og votter. Sko som er blitt borte, og en genser som klør akkurat i dag. Hva vil han ha på brødskivene i barnehagen? En stresset mamma forsøker å finne frem det beste pålegget nettopp for han. Det er bare de to nå.  Er det makrell i tomat som er topp akkurat nå? Hvilken yoghurt vil du ha lille venn?

På vei ut døren er de begge i bedre humør, og i bilen på vei til barnehagen synger de julesanger. Nå kan han alle versene i «På låven sitter nissen.»

– Vi har det ganske så bra vi to, sier en stolt mamma idet hun parkerer foran barnehagen. Du og jeg, og snart er det jul.

De går sammen inn porten, og hun skjønner det allerede da de står i yttergangen til barnehagen. Alle barna er kledd i rødt. Små nisser løper rundt, og roper at i dag er det nissefest. Røde kjoler, røde gensere, røde stillongser. Nisseluer og røde sløyfer. Bare ikke han som står der i gul og svart fotballtrøye.

Ingenting hjelper i dette øyeblikket. Det går i alle fall ikke an å si at den nissefesten har hun glemt. Kanskje ligger lappen i en sekk i et annet hus?

En klok dame i barnehagen redder situasjonen. – så hyggelig at du er her lille venn, så fin trøye du har! Du vet at nisser liker fotball? Har du lyst til å låne en nisselue og en genser av meg? Jeg har et lite lager i en hemmelig skuff jeg vet du.

Det sendes takknemlige blikk fra en sliten mamma over til henne som fikk en gutt til å le. På vei ut fra barnehagen vinker en liten nissegutt til en mamma –  som alltid vil huske den aller første nissefesten.

Foto: Lisa Fanucchi/Morguefile.com

Foto: Lisa Fanucchi/Morguefile.com