Stikkordarkiv: sykdom

Et annerledes år

Jeg er i et møte på jobben, og ser at det kommer en sms fra mamma. Vi sender ofte korte hyggelige meldinger til hverandre. Fra henne kan det være referat fra en fin fjelltur, bilder av deilig gjærbakst som skal deles ved neste anledning, eller bare rett og slett at hun tenker på meg.

Photo: Morguefile.com

Photo: Morguefile.com

Dette hadde vært en helt vanlig tirsdag i september. En litt kjedelig hverdag. Morgenstress med sure unger,  dårlig tid, matpakker, sekker, barnehage, skole, jobb. Noen timer senere skulle likevel dette bli en dag helt for seg selv, men det visste jeg ikke da jeg våknet.

Mamma skrev at det bare hadde vært en helt vanlig rutineundersøkelse,  og at kulen som de hadde funnet i brystet hennes nok var helt ufarlig. Hun ville bare nevne det, og ville for all del ikke at jeg skulle bli bekymret. Meldingen ble avsluttet med et smilefjes og et hjerte. Likevel  kjente jeg en uro som skulle bli værende de neste tolv månedene.

Høsten var full av planer.  Mamma hadde plukket masse blåbær, helgene var booket opp – og hun og pappa skulle til Italia på høstferie.  Den lille kulen kom i veien for alt, og snart ble det klart at det ble operasjon i oktober.

Photo: Hotblack/Morguefile.com

Photo: Hotblack/Morguefile.com

Kvelden før operasjonen var vi sammen. Mamma og jeg satt i en dobbeltseng på sykehotellet og leste ukeblad. Jeg ville bare være sammen med henne. Da hun skulle inn på operasjonen, minnet hun meg på at jeg måtte huske å spise middag i kantina på sykehuset. Det var torsdag og potetball på menyen, og hun visste at det var noe av det beste jeg kunne spise.

Noen timer senere satt jeg utenfor sykehuset . Det var nydelig sol, og jeg og så på alle de som gikk ut og inn av hovedinngangen. Jeg forsøkte å gjette på hvem som var pasienter, hvem som  var der på jobb, eller hvem som også ventet på noen. Det var blitt høst, og planer som tidligere var spikret hadde allerede blitt uviktige.

Samme ettermiddag ringte jeg til pappa og to brødre for å fortelle at mammas operasjon hadde gått bra. Alle svarte på første ring, de satt bare og ventet  – akkurat slik som meg.

file2801302980272

Photo: Morguefile.com

Ukene gikk over i hverandre, og det vi husker best er de øyeblikk som vi ikke var forberedt på. Den vonde nedturen da mamma fikk beskjed om at det likevel måtte bli cellegift. Håret som visnet og forsvant noen dager etter første behandling. Alt som skulle håndteres og fordøyes. Hva kan en si for å oppmuntre den som trenger det mest, og hvem kan trøste hvem?

Likevel husker også så mange fine øyeblikk. Helgene som ble ekstra viktige, all tid vi bare kunne være sammen. Enkle ting, små gaver, hyggelige meldinger. Den julen fikk jeg en jakke som mamma hadde strikket midt oppe i all cellegift. Ingen av oss har noen gang vært særlig ivrige på håndarbeid, og jeg visste at det var kjærlighet i hver eneste maske.

Det er enkeltpersoner som blir syke, men i den næreste omkrets er det så mange som får kjenne bivirkningene. Redselen, klumpen i magen, håpløsheten, usikkerhet, bekymring for fremtiden. I journalen var hun bare et kvinnenavn, men for oss var hun kone, mamma og bestemor. Sammen gikk vi med det samme sterke ønske; at hun som vi var så glad i bare skulle bli frisk igjen.

Photo: Morguefile.com

Photo: Morguefile.com

Jeg sitter på jobben, og det er september. Det kommer en ny sms fra mamma. Hun er på fjelltur og sender utsiktsbilde. Håret er en del kortere enn i fjor, men smilet er like stort.

Det er en helt vanlig hverdag, og jeg kjenner en sterk glede over akkurat det. Vanlig hverdag er alt som betyr noe, når vi endelig kan se tilbake på et helt annerledes år.

«Det var blitt høst, og planer som tidligere var spikret hadde allerede blitt uviktige»